Tematisk og ikke minst formmessig er Seidl inspirert av Haneke. Svarte samtidsskildringer males med bred pensel. Karakterene er tilsynelatende vanlige mennesker som i en eller annen forstand ikke strekker til. Under overflaten avsløres de som ensomme og fremmedgjorte, med skremmende, eller i beste fall kontroversielle skyggesider. Slik blir desillusjonerte og moralsk bankerotte sjeler drevet mot ekstreme og grensebrytende handlinger. Det handler om enkeltindividets streben etter å passe inn i den moderne livsførsel.
Hundedager har ikke like sterk fokus på sex som en tematisk innfallsvinkel som mange av de andre filmene i vår serie med ubehagelige filmer, selv om man får nok med nakenhet også her. Snarere blir sex så vel som vold i flere av de seks historiene som flettes inn i hverandre brukt nærmest som kulisser – trivielle detaljer som ikke kan unnamanøvreres. Søkelyset rettes uavbrutt mot de høyst forskjellige karakterenes fremste fellestrekk: Den stadige søken etter kjærlighet og ønsket om å bli verdsatt.
Hundedager er pessimistisk, mørk og kald – og en film det er umulig ikke å la seg fascinere av og stille seg likegyldig til.
olep/red.
