FILM: SYKKELTYVENE, REGI VITTORIO DE SICA

Ladri di biciclette. Regi: Vittorio De Sica, Italia, 1948. Manus: Cesare Zavattini, Vittorio De Sica m.fl. Foto: Carlo Mounturi. Musikk: Alessandro Cicognini. Medv: Lamberto Maggiorani, Enzo Staiola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda m.fl. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 49 min.

Sykkeltyvene
Allerede i 1952 utropte filmtidsskriftet Sight & Sound Sykkeltyvene til tidenes beste film, og den er fortsatt fast innslag på lister over kritikernes og regissørenes favorittfilmer. Den ble også tildelt en egen æres-Oscar før det var opprettet egen kategori for fremmedspråklig film. Det er alltid med en viss uro en ser slike offisielle mesterverk: Svarer de til forventningene eller har tiden løpt fra dem? Den enkle, men slående, historien gjør imidlertid like stort inntrykk i dag som for 50 år siden.

Antonio er arbeidsløs, men får tilbud om jobb som plakatklistrer under forutsetning av at han har sykkel. Sykkelen er imidlertid pantsatt, og familien må bytte inn laken og lintøy for å få den tilbake. Glad og fornøyd begynner Antonio i sitt nye arbeid, men gleden blir kortvarig. Sykkelen blir stjålet mens han er i ferd med å henge opp plakater. Uten sykkel har ikke Antonio noen jobb, og dermed begynner jakten på tyven og den stjålne sykkelen. Antonio tar med seg sønnen Bruno og begynner å lete.

I tråd med neorealismens sedvanlige tematikk, er Sykkeltyvenes kritikk av det italienske samfunnet åpenbar. De Sica tegner et bilde av et etterkrigs-Roma hvor den sosiale nød skaper tyver av hederlige arbeidere. I en scene tar Antonio med seg sin sønn Bruno på restaurant, og de blir plassert ved siden av en overvektig overklassefamilie. Den grelle kontrasten mellom fattiggutten Bruno og den tykke rikmannssønnen som nærmest fråtser i alt det gode som finnes på bordet taler for seg selv.

olep