Med Lidenskapens vinger brøt Wim Wenders med den konflikten som til da var styrende i det meste av hans filmskapning: å være tysk, men å vokse opp i en kultur hvor det var mer naturlig å identifisere seg med amerikansk kultur og rockemusikk. Wenders hadde tilbrakt mange år i USA, men vendte tilbake til Tyskland for å ta et oppgjør med sin egen kulturelle bakgrunn. Tilbake i Berlin følte han seg som en fremmed, som barnet som så verden med åpne og forundrete øyne. Det var da han bestemte seg for å lage en film om himmelen over Berlin. Det er ikke tilfeldig at han begynner med bilder av Gednächtniskirche, kirken som en gang var et monument over Berlin som kulturell hovedstad. I 1987 en utbombet ruin i det kapitalistiske Vest-Berlin - et minnesmerke over et folks tapte uskyld. Sårene lå der åpne og blottstilte, en mur gikk tvers igjennom byen og denne kirkeruinen til dennes ære. Wenders ønsket å lage et portrett av 1980-tallets Berlin, et portrett som ikke var mulig å tegne uten å forholde seg til byens sår. Dermed måtte dette også bli en film om byens historie.
Tekst: olep/red.
Der Himmel über Berlin. Regi: Wim Wenders, Vest-Tyskland/Frankrike, 1987. Manus: Wim Wenders. Foto: Henri Alekan. Musikk: Jürgen Knieper. Medv: Bruno Ganz, Solveig Dommartin, Otto Sander, Curt Bois, Peter Falk m.fl. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv og farger, 2 t 8 min.
