Film: RIFIFI, regi Jules Dassin 1955

Du rififi chez les hommes. Regi: Jules Dassin, Frankrike, 1955. Manus: Jules Dassin, René Wheeler og Auguste Le Breton. Foto: Philippe Agostini. Musikk: Georges Auric. Medv: Jean Servais, Carl Möhner, Robert Manuel, Janine Darcey, Pierre Grasset, Robert Hossein, m.fl. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 2 min. Rififi Rififi – eller Nattens ulver som den het da den først ble satt opp på norske kinoer – er en av filmhistoriens mest berømte og anerkjente ransfilmer. Filmen var den første den amerikanske regissøren Jules Dassin laget i Frankrike, etter at han hadde blitt svartelistet i Hollywood som et ledd i Hollywoods interne heksejakt på kommunister og sympatisører. Rififi handler kort fortalt om en gruppe tyver som slår seg sammen for å rane en engelsk juvelér. Kupplanene er uhyre kompliserte og får Olsenbandens eskapader til å se ut som amatørmessige hobbyfanteri. Det som først og fresmt har sikret Rififi en plass i filmhistorien er da nettopp også den trettifem minutter lange sekvensen hvor selve ranet utføres uten at noen av de medvirkende ytrer så mye som et ord. Resultatet er en åndeløst spennende og nervøs sekvens hvor man som publikummer blir sittende stadig lengre ut på setekanten mens man bivåner den møysommelig komponerte balletten. Sammen med Jean-Pierre Melville var Jules Dassin den store regissøren innenfor fransk kriminalfilm på femti- og sekstitallet. Både den amerikofile franskmannen Melville og den landsforviste Dassin brukte den amerikanske film noiren som utgangspunkt for sine egne filmer, men tilførte sjangeren en realisme og en nerve som Hollywoods selvsensur ikke tillot. Rififi er gjennomsyret av en eksplisitt seksualitet og flere innslag av brutal, sadistisk vold, noe som på den tiden ikke var gangbar mynt innen den amerikanske filmen. Melville og Dassin tok den hardkokte krimsjangeren tilbake til sine virkelig brutale røtter; Hollywoods film noir formidlet i stor grad den desillusjonerte og moralsk relativistiske grunntonen man finner i romanene til Dashiell Hammett, Raymond Chandler og James M. Cain, men selve brutaliteten og de konkrete resultatene av en slik verdensanskuelse ble aldri vist på lerretet. Likevel er det som mest av alt kjennetegner ransfilmene til disse to filmskaperne de lange ordløse sekvensene hvor vi ser de kriminelle i arbeid. Rififi hadde svært lavt budsjett, og da en av skuespillerne stakk av under innspillingen ble Dassin – under pseudonymet ”Perlo Vita” – nødt til å hoppe inn selv. Filmen utspiller seg utelukkende i den franske hovedstaden og er, kanskje mer enn noe annet, en amerikaners hyllest til det lyssky Paris fra femtitallet. Aksel Kielland/Erlend Rydning