Film: Ole Dole Doff, regi Jan Troell, Sverige 1968

Ole Dole Doff. Regi: Jan Troell, Sverige, 1968. Manus: Bengt Forslund, Jan Troell og Clas Engström, etter Clas Engströms roman. Foto: Jan Troell og R. Holmquist. Medv: Per Oscarsson, Kerstin Tidelius, Anne-Marie Gyllenspetz, Harriet Forsell m.fl., samt elever fra 6. klasse i Sorgenfri skole, Malmö. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 50 min. Ole Dole Doff Sören Mårtensson er lærer på barneskolen, noe han er totalt uegnet til. Skolen er en plage for ham, og om nettene har han mareritt. Innerst inne er han et følsomt menneske som er glad i barn, men han er hissig, nervøs og snerpete, og mangler totalt humoren og overskuddet som skal til for å klare den daglige styrkeprøven med elevene. Han klarer ikke å kommunisere med barna, og siden han ikke tror på gammeldagse autoritære undervisningsmetoder klarer han heller ikke å disiplinere dem. I filmen finnes flere brytninger og konflikter, både fra skolemiljøet og ekteskapet. Likevel fremstår ikke Ole Dole Doff som en problemfilm. Med en ekspressiv stil viser Troell fram en indre tilstand, han tegner et kart over det merkelige landskapet som kalles menneskesinnet. Den virkeligheten filmen fremstiller er et subjektivt bilde, Mårtenssons opplevelse av hendelsene, og det er ham vi tvinges til å identifisere oss med gjennom hele filmen. Gjennom en kjede av konflikter, der den ene avler den andre, blir læreren etter hvert omgitt av en atmosfære av isolasjon og psykisk tomrom. Han befinner seg på vanviddets terskel. Dette har Troell oppnådd med få og enkle midler. Ole Dole Doff ble spilt inn på Sorgenfri skole i Malmö, der Troell selv hadde arbeidet som lærer. Troells bruk av lettbevegelig 16mm-kamera i klasserommet er med på å understreke Mårtenssons angst og usikkerhet: Så snart læreren befinner seg i samme rom som elevene blir kameraføringen hektisk og febrilsk. Samtidig er selv de minste lyder, for eksempel en linjal som faller i gulvet, overdrevet forsterket. Som et studie i barns ansikter og reaksjoner er filmen mesterlig – både øm og illusjonsløs, full av fornemmelse for barns uskyld og ondskapsfullhet. Per Oscarsson, som to år tidligere hadde gjort en lysende hovedrolle i Henning Carlsens Sult, imponerte i Ole Dole Doff med sitt dempede spill. I Troells regi har han klart å fremstille den mislykkede Mårtensson som interessant i våre øyne, og filmen klarer å skape en varm og spontan kontakt mellom oss selv og et av våre medmennesker. Ole Dole Doff er et varmt anbefalt lite unikum av en film. Den vant en rekke internasjonale priser, blant annet Gullbjørnen i Berlin i 1968. red.