Playtime. Regi: Jacques Tati, Frankrike, 1967. Manus: Jacques Tati og Jacques Lagrange. Foto: Jean Badal og Andreas Winding. Musikk: Francois Lemarque og James Campbell. Medv: Jacques Tati, Barbara Dennek, Jacques Lecomte m.fl. Fransk og engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 6 min.
Playtime
I Playtime bygger Jacques Tati videre på tematikken fra Min forunderlige onkel. Også her dreier det seg om det moderne samfunns innvirkning på menneskets liv. Men nå har vi forflyttet oss nesten ti år frem i tiden, utviklingen har gått noen hakk videre, teknikken er blitt enda mer raffinert, og det moderne har festet et sterkere grep på kulturen.
Playtime kan ses som en slags visuell utforskning av den moderne storbyen. Et underliggende tema er samspillet mellom massesamfunn og enkeltindivid. Rammen for handlingen er funksjonalismens arkitektoniske landskap av glass og betong. Med Monsieur Hulot som guide tas vi med på en reise inn i den vrimmelen av tegn, gester og symboler som kjennetegner storbykulturen. De store oversiktsbildene som preger filmen setter krav til tilskuerens innlevelsesevne, men gir også frihet til å være med å dikte sin egen personlige historie.
Et eksempel på Tatis filmspråk i Playtime er hans elegante bruk av store glassflater. Glasset gjør at vi er synlige for hverandre, men det skaper skiller som også kan gjøre det vanskelig å kommunisere. Hulot befinner seg tilsynelatende alltid på feil side av glassruten. Samtidig kan glasset ses på som et speil. Vi speiler oss i hverandres overflater, på samme måte som byen speiler seg i de mange glassflatene. Det er overflatene som preger den moderne kultur. Playtime er både en morsom og tankevekkende film. Tati forener et nærmest Kafkask blikk på virkeligheten med pantomimens og komediens virkemidler.
red.