Film: Zoo. Regi: Peter Greenaway, Storbritannia, 1985

Zoo En bilulykke forårsaket av en svane gjør tvillingbrødrene Oswald og Oliver til enkemenn. De sørgende brødrene innleder et forhold til Alba, kvinnen som kjørte bilen. Hun mistet et bein i ulykken og ser ikke bort fra å kvitte seg med det andre for symmetriens skyld. I et forsøk på å forsone seg med konenes dødsfall blir brødrene besatt av taksonomi og død. De starter en dyrehage og gjør en rekke opptak av døde dyrekropper under forråtnelsesprosessen som til slutt kulminerer i det ultimate eksperiment. Peter Greenaway har alltid vært en fyr med rare fascinasjoner som han til stadighet lar publikum få del i. I Zoo dreier det seg om menneskets dødelighet og tilfeldighetenes rare mønstre. Darwinisme kontra kreasjonisme; og ikke minst hans unike syn på kroppen og sexualitet. Greenaway er interessert i mennesket både som tenkende vesen og forgjengelig kjøttklump. Vi nyter time-lapse-fotografi av nedbrytelse fra ape til ål, og akkurat som brødrene blir vi som publikum trollbundet av den biologiske verdens forunderligheter etter at levende vesener dør. Komponisten Michael Nyman driver fram filmen med lekne rytmer som vekselvis underbygger og står i kontrast til de zoologiske utskeielsene på lerretet, mens David Attenborough kompletterer dette kroppsverket med sin sedvanlige entusiastisk vitenskapelige kommentarstemme. red.