Film: Ta pengene og løp. Regi: Woody Allen, USA, 1969

Ta pengene og løp Ta pengene og løp handler om Virgil Starkwell, som kanskje er historiens mest mislykkede forbryter. Ifølge ordtaket gjør øvelse mester, men Virgil er et levende bevis på det motsatte: selv om han begynte sin kriminelle løpebane allerede som snørrunge, er og blir han håpløs, og mislykkede bankran får ham i fengsel flere ganger. Virgils første skurkestrek er et innbrudd i en tyggegummiautomat. Når politiet kommer er hans første innskytelse å løpe, men det er ikke så lett: hånden hans sitter nemlig fast i automaten. Slik fortsetter karrieren; noe går alltid galt med forbrytelsene hans. Når han stjeler en pistol for å rane en pengetransport viser pistolen seg i det avgjørende øyeblikk å være en lighter. Et bankran mislykkes fordi verken bankfunksjonærene eller direktøren klarer å tyde den håndskrevne lappen Virgil gir dem. Slik fortsetter Virgils mistrøstige liv helt til han en dag møter en vakker pike i parken. Louise er så søt at Virgil etter bare et kvarters spasertur har lyst til å gifte seg med henne; etter ytterligere femten minutter har han helt slått fra seg tanken på å stjele vesken hennes. Nå er spørsmålet om Louise kan få Virgil bort fra kriminaliteten. Allens regidebut er en parodi på dokumentar-sjangeren, og er laget som en retrospektiv dokumentar om Virgil Starkwells liv fra barndom til nåtid. Fortellerstemmen, en dyp bass som ligner stemmen i dagens trailere eller reportasjeprogrammer à la ”60 Minutes”, kommenterer det latterlige handlingsforløpet med den største alvorlighet. Kontrasten mellom stemmens faste autoritet og Virgils klønete ransforsøk gir en absurd effekt, omtrent som om Arne Scheie skulle kommentert Teletubbies. Fortellingen om Virgil avbrytes hele tiden av intervjuer med mennesker som har kjent ham under oppveksten, og ikke minst foreldrene hans. Opphavet er så skamfulle over Virgils fremferd at de har forkledd seg med Groucho Marx-masker. ”Hvem skulle trodd det,” klager moren, ”han var jo så snill som barn?”. Faren er mindre sentimental: ”Gutten har alltid vært en ateist!” Barneskolelæreren, cellolæreren og en tidligere medfange blir også intervjuet: De er ikke akkurat overrasket over at det har gått som det har med Virgil. Det mest overraskende med Ta pengene og løp er kanskje å se Woody Allen som notorisk forbryter. Den sedvanlige Allen-karakteren kan skimtes, men bare så vidt. Fremfor alt dreier historien seg om en tyggegummityggende tøffing som gjerne vil være samfunnsfiende, men som ikke helt klarer det. red.