Piano
Med Piano slo den new zealandske regissøren Jane Campion for alvor gjennom på den internasjonale arenaen, og vant som første kvinnelige regissør Gullpalmen for beste film i Cannes i 1993. Piano er historien om Ada, en stum skotsk kvinne som på slutten av 1800-tallet kommer til New Zealand sammen med sin datter og sitt elskede piano, for å gifte seg med Stewart, en kinnskjegget bonde hun aldri har sett. Da han nekter å frakte hennes piano til gården, inngår hun en avtale med en analfabet, en tatovert nabo som har valgt å leve som maori. Ved å gi ham pianotimer kan hun kjøpe tilbake pianoet sitt tangent for tangent.
Det er noe tungt og sugende over rytmen i Piano, som om man selv skulle føle tyngden av å forsøke å løfte på og flytte et piano. Men tyngde kan også inngi en følelse av substans. Og det er dette Jane Campion først og fremst har lykkes med i sin usedvanlig vakre og fargemettede film om kjærlighetens lumske kår.
Jane Campion er opptatt av forholdet mellom ikke-verbal kommunikasjon, seksualitet og kjærlighet. Adas selvvalgte stumhet tvinger oss til å stille spørsmål ved det verbale språkets muligheter og begrensninger. Pianostykkene blir en erstatning for Adas stemme; for eksempel må tonen formidle de følelser hun nærer for George under pianotimene. Michael Nymans musikk er derfor av vital betydning for filmen.
red.