Film: Persona. Regi Ingmar Bergman, Sverige 1966

Persona. Regi: Ingmar Bergma, Sverige, 1966. Manus: Ingmar Bergma. Foto: Sven Nykvist. Musikk: Lars-Johan Werle. Medv: Liv Ullmann, Bibi Andersson, Margaretha Krook, Gunnar Björnstrand, Jörgen Lindström m.fl. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 21 min. Persona Ordet ”persona” har flere betydninger, som ”maske” - den originale latinske betydningen - eller ”person” og ”karakter i et skuespill”. Bergman fikk ideen til Persona da han så en film med Liv Ullmann og ble slått av hvor lik hun var Bibi Andersson, en av regissørens mest brukte skuespillere inntil da. I begynnelsen av Persona befinner vi oss på et sykehus. Den 25 år gamle sykepleieren Alma blir håndplukket av en lege til å følge opp pasienten Elisabeth Vogler, spilt av henholdsvis Bibi Andersson og Liv Ullmann. Elisabeth er en berømt skuespiller på Almas alder som har sluttet å snakke. Hun er fysisk frisk og blir regnet for å være særdeles intelligent, men av en ukjent årsak har hun bestemt seg for ikke å snakke mer, ikke en gang til sin ektemann eller deres lille sønn. Men som filmen antyder; hun er trett av løgner og hykleri og avviser sin egen stemme fordi hun ikke vil være usann. Elisabeths lege mener at det ikke er noen grunn til å holde henne på sykehuset, og låner bort et sommerhus ved sjøen til henne og Alma. Alma beundrer Elisabeth, og parallelt med at tilliten i forholdet øker, begynner Elisabeth å avsløre personlige, intime og erotiske detaljer fra livet sitt. Dette er opplysninger hun tidligere har holdt hemmelige. Et morbid forvandlingsspill settes igang mellom de to kvinnene, et spill som dels er en intellektuell lek med identitet, og dels er erotisk ladet. I sine filmer beskriver Bergman ofte kunstneren som den utnyttede og fornedrede part. I Persona antyder han imidlertid kunstens parasittiske karakter: Taus og iakttagende, uten medfølelse og engasjement, suger Elisabeth inspirasjon og næring fra Alma som frimodig og fortrolig forteller om sitt liv. Persona utmerker seg ved sitt ukonvensjonelle formspråk. Som Godard så ofte har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft. Filmens oppbygning mot det psykologiske klimaks, hvor de to kvinnenes personlighet glir over i hverandre, foregripes tematisk i filmens nærmest surrealistiske anslag. Tilsvarende forsterkes Personas syntese av fantasi og analyse ved Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt avtegnde ultranære bilder av de to kvinnenes ansikter.