MEDEA. Regi: Lars von Trier, Danmark, 1988

Medea Man kan si hva man vil om Sofia Coppolas Marie Antoinette, men den understreker i alle fall på en forbilledlig måte det faktum at historiske filmer sjelden er noe annet enn moderne drama kledd opp i gammeldagse klær. Målet synes som regel å være å påtvinge historiske og mytologiske skikkelser en moderne, postfreudiansk psykologi, og understreke at mennesker er mennesker uansett tid og sted. Fortiden, later det til, var omtrent som nåtiden, bare uten internett, iPod og Pepsi Max. Det er intet nytt under solen. Aldri. Lars von Triers andre spillefilm Medea bygger på Euripides’ skuespill og er befriende blottet for enhver form for modernitet. Filmen er produsert for dansk TV og basert på et etterlatt manus av von Triers store helt Carl Theodor Dreyer. Filmen er tro mot Dreyers opprinnelige manus, men stilistisk sett minner den mer om Tarkovskij, Cocteau og Peter Weirs Picnic ved Hanging Rock. Ved hjelp av kornete analog video, abstrakte landskapsbilder og lange, dvelende tagninger maner von Trier fram en annen tid og en annen verden – en vektløs luftspeiling hvor naturens pulserende rytme er det sentrifugale sentrum som mennesker, dyr og selve tragediens anatomi dreier rundt. Den såkalte Gullhjertetrilogien, bestående av Breaking the Waves, Idiotene og Dancer in the Dark, gjorde von Trier til verdensstjerne, men innbrakte ham samtidig mye kritikk for hvordan han fremstilte sine kvinnelige karakterer. Og selv om det også i Medea er elementer som kan tyde på at regissøren har et noe anstrengt forhold det feminine kjønn, er det en ganske annen type kvinne vi her presenteres for. Tittelkarakteren er blottet for den medfølelsen og oppofringsviljen som preger heltinnene fra de ovennevnte filmene, og kjennetegnes i stedet av et ulmende hevnbegjær og en beregnende grusomhet som ubønnhørlig trekker historien fremover mot sitt grusomme klimaks. I tillegg til å være von Triers minst viste og minst sette film er Medea en av ytterst få i hans filmografi som ikke støtter seg på noen form for ikke-diegetisk gimmick. Det er en pervers glede å bivåne dette dramaet som sakte, men sikkert svever henimot sin uunngåelige slutt, men det er like fullt en glede de fleste burde unne seg. Aksel Kielland