"Fear and Loathing in Las Vegas", regi: Terry Gilliam

På 1970-tallet trådte journalist og forfatter Hunter S. Thompson (1937-2005) ny grunn. Med sine høyst subjektive reportasjer overskred han skillet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Han skrev sine historier i konstant rus, og levde i mange tilfeller det han skrev. Thompsons reportasjemessige ideal var den umiddelbare formidlingen, der han gjerne gjorde direkte avskrift fra notatblokken eller båndopptakene. Han kalte sin stil gonzo, og hans innflytelse på det som i ettertiden har blitt kalt nyjournalistikk kan ikke undervurderes. I 1971 var Thompson ansatt som politisk korrespondent i Rolling Stone, og to av hans bøker, "Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream" og "Fear and Loathing: On the Campaign Trail '72" ble først utgitt i serieform der. Den førstnevnte er en fiksjonalisert redegjørelse for Thompson og advokat Oscar Zeta Acostas reise til Las Vegas i 1971. Thompson skulle dekke motorcross-racet Mint 400 for Sports Illustrated, og var samtidig på oppdrag for Rolling Stone, der han til alt overmål skulle rapportere fra Las Vegas-politiets narkotikakongress. Det som skulle vært en 250-ords tekst eskalerte til feature-artikkel i romanlengde. Ved utgivelsen kalte New York Times boken for "the best book on the dope decade". Både i filmen og det litterære forelegget følger vi journalisten Raoul Duke og advokaten Dr. Gonzo på turen til Las Vegas. Duke skal dekke motorsykkelracet, og de to skal samtidig nyte en tilfeldig planlagt ferie i spillebyen. Gjennom inntak av illegale stoffer best målt i antall kilo, og transportert i en rød Chevrolet kabriolet, blir turen en reise like mye inn i monsterets mage som til den amerikanske drømmens hjerte - særlig når dietyleter kommer på menyen. I likhet med mange av de andre filmene i vår serie av filmatiserte kultbøker, var det en lenge gjengs oppfatning at "Fear and Loathing in Las Vegas" var en bortimot ufilmbar bok. Og slik det var en mammutoppgave å filmatisere den, er den ganske vanskelig å beskrive med ord. Terry Gilliams sans for iøynefallende bilder spiller en stor rolle, og erstatter i mange tilfeller Thompsons maniske ordrablinger. Men filmen hadde vært ingenting uten to av vår tids fineste mannlige skuespillere, Johnny Depp og Benicio del Toro. De er febrilske og frenetiske, og leverer Thompsons sykt morsomme dialoger med uovertruffen psykedelisk pondus. sw