"Ni liv", regi: Arne Skouen

Da BIFF kåret tidenes norske film i fjor kom det ikke som en overraskelse at det var Ni liv som vant. Arne Skouens mesterverk er blitt stående som en påle i den norske filmhistorien, og filmens gjengivelse av Jan Baalsruds pinefulle, dramatiske flukt gjennom en iskald Nordkalott stiller nåtidige hobbyselvpinere som Lars Monsen i et litt pinlig lys. Ni liv finner sted i de tidlige vårmånedene i 1943, idet Baalsrud og elleve andre kommandosoldater lander på kysten av Troms i en liten fiske-skøyte, på vei mot Bardufoss. Tyskerne angriper imidlertid troppen før de når frem til flyplassen de skal sprenge. Alle unntatt Baalsrud blir drept i trefningen. Hardt skadet klarer han med nød og neppe å unnslippe tyskerne. Det blir starten på en strabasiøs flukt med forfrysninger, snøblindhet og brespekker som stikkord. Filmen er basert på den britiske forfatteren David Howarths gjenfortelling av Baalsruds eskapader, som ble gitt ut under den treffende engelske tittelen "We Die Alone" i 1955. Ni liv er et kunstverk skapt av en regissør på høyden av sin skaperkraft, et viktig dokument over en ekstrem prestasjon, et sentralt verktøy for rekonstruksjonen av den norske selvfølelsen etter andre verdenskrig, og sist, men aller viktigst – en knakende god film. Pensum, folkens. Helge Årsheim – med frysninger