"Lady in the Lake" Regi: Robert Montgomery, USA, 1947

Lady in the Lake er utvilsomt et av de dristigste eksperimentene Hollywood har unnfanget. Aldri før, og heller ikke siden, har kamera operert som hovedperson gjennom en hel film. Raymond Chandler, som hadde skrevet boken og solgt filmrettighetene til MGM, var hyret for å skrive manuskriptet, men ideen om å bruke subjektivt kamera var meningsløs for ham: Enhver regissør-jypling hadde fra tid til annen fått et slikt tåpelig innfall ved et eller annet lunsjbord i Hollywood. Chandler fant hele opplegget jammerlig billig, og trakk seg fra prosjektet - kameraet var for ærlig, mente han. Robert Montgomery var ingen jypling, men heller ingen rutinert regissør, og overtalte MGM-ledelsen til å gå med på sin idé. Som motspiller til John Wayne i John Fords They Were Expandable (1945), hadde han selv tatt regiansvaret da Ford brakk beinet tre uker før innspillingsslutt. Som nybakt regissør fikk han Steve Fishers bearbeidede Chandler-manuskript i hende. Phillip Marlowe skriver kriminalnoveller for å spe på den magre inntekten. Tilkalt av sin forlegger Adrienne Fromsett, oppdager han at det slett ikke er hans blodfattige manuskript som vekker hennes interesse, men hans profesjon som privatdetektiv. Adrienne har planer om å gifte seg med sin sjef, Derace Kingsby. Hun vil ha Marlowe til å finne Deraces forsvunne kone Crystal, for å ordne skilsmissepapirene. Marlowe oppsporer Chris Lavery, som Crystal angivelig skal ha rømt med. Knapt presentert for mannen, havner en knyttneve i kameralinsen, og Marlowe våkner opp på nærmeste politistasjon anklaget for fyllekjøring. Crystal blir funnet flytende i den omtalte sjøen, og dermed har filmen fått en tittel. I chandlersk ånd utvikler historien seg på de mest intrikate måter, og næres av den subjektive synsvinkelens uvanlige innlevelsesmuligheter: Kameraet flyter fra scene til scene, tiltales av sine medspillere, røyker og går i nærkontakt med skjønne kvinner. Å filme med subjektivt kamera var ikke problemfritt: Skuespillerne måtte se like inn i kamera, noe de var trenet til ikke å gjøre. Hver scene måtte filmes i en eneste lang tagning, og følgelig måtte skuespillerne lære flere sider med dialog utenat. Ikke minst måtte utstyret være usedvanlig mobilt for å kunne etterape et menneskeøyes bevegelser. Ikke desto mindre var eksperimentet så vellykket og populært hos publikum at konseptet, til tross for teknikkens åpenbare begrensninger, i noen kretser ble betraktet som den viktigste oppfinnelsen siden lydfilmen. I og med at forsøket aldri ble gjentatt, kan vi vel si at ettertiden har bevist det motsatte. Lady in the Lake har likevel vært et eksempel til etterfølgelse, der subjektivt kamera ofte har blitt brukt i kortere sekvenser til slående effekt. For hva hadde vel Manndomsprøven (1967), Halloween (1978) og Nattsvermeren (1991) vært uten?