"My Own Private Idaho". Regi: Gus Van Sant, USA, 1991

To unge gutter selger seg for småpenger, blir høye og driver gjennom rennesteinen i det nordvestlige USA. Historien fortelles gjennom øynene til Mike, en følsom gutt som lider av narkolepsi. "I'm a connoisseur of roads. I've been tasting roads my whole life," sier han og ser utover den endeløse veistrekningen, på søken etter moren som forlot ham som barn. Scott er den rebelske sønnen fra en rik familie, og hevder at han bare er "gay for hire". Sammen begir de seg på leting etter Mikes mor. På begynnelsen av nittitallet begynte independent-produksjoner å sive ut av den amerikanske arthouse-gettoen og til et stadig større publikum. Med skeive, lastefulle hovedpersoner og en omflakkende fortellerstil, var I drift mot Idaho fra Hollywoods synspunkt en subversiv historie. Sammen med Todd Haynes’ Poison (1991) og Gregg Arakis Totally F***ed Up (1993), ble filmen del av bølgen som skulle bli kalt New Queer Cinema. At I drift mot Idaho i tillegg skulle bli en mainstream-suksess, kan forklares med ungpikeidolene Keanu Reeves og River Phoenix. Keanu var kjent blant annet fra filmene om Bill og Ted. River begynte så smått å dukke opp på forsidene av stadig flere pikemagasiner, og noen mente at denne filmen var et risikabelt valg. Istedenfor skulle rollen som Mike definere ham som skuespiller, og selge ham som et ikon for den utslåtte grønsj-generasjonen inntil sin død i 1993. I en scene tidlig i filmen snakker han til oss fra forsiden av et pornoblad. Dynket i gyllent lys og drapert halvnaken over et kors som St. Sebastian, danner River et religiøst motiv som kan omvende de fleste, uavhengig av seksualitet. Mikes narkolepsi trigges av emosjonelt stress, og i disse øyeblikkene kommer barndomsminner til overflaten i form av flashbacks. Grep som dette brukes også i resten av filmen - under Mikes orgasme klippes det for eksempel plutselig til et bilde av en låve som faller fra himmelen og knuses. Van Sant bruker også jumpcuts og timelapse-fotografi, og skaper en ambisiøs, personlig og noen ganger forvirrende collage av en film. Alle filmens sexscener, både skeive og streite, er filmet som en serie sammenklipte stillbilder med skuespillerne frosset i akten. Filmen har et rikt skuespillergalleri bestående blant annet av Red Hot Chili Peppers’ Flea, og Udo Kier som horekunden med en umettelig appetitt på unge gutter. Men hva handler filmen egentlig om? Er den bare en øvelse i popkunst-referanser og postmoderne posering? Et sanselig symposium av ugjengjeldt kjærlighet, eller en kald og følelsesløs Shakespeare-faksimile med pornoestetikk? Da Van Sant på premieren ble stilt spørsmålet "What is the movie really about?" svarte han kontant: "It’s about looking for a home. You may not find one, but you keep looking."