"To have and have not", Regi: Howard Hawks, USA, 1944

Selv om den ble markedsført som “a powerful adaptation of Ernest Hemingway's most daring man-woman story”, har denne filmen nesten ingenting med boken å gjøre. Hemingway beskrev nedbrutte mennesker og moralsk forfall i en særdeles mørk historie. Hawks så nok verdien av å ha Hemingways navn på plakaten, men fant tydeligvis ut at depresjon selger dårlig. Regissøren skal angivelig ha sagt at "the book is about losers, and I hate losers," og har visstnok omtalt boken som søppel. Han instruerte manusforfatterne sine til å gi ham en langt mer publikumsvennlig handling: Hovedpersonen er gjort mer sympatisk, og de tristeste og mest groteske delene av historien er ganske enkelt skrevet ut. Dessuten er tidsperspektivet et annet, rollefigurene forandret på og slutten helt endret. Alt i alt er det bare de fem første minuttene som ligner på Hemingways roman. Resten av filmen formet Hawks slik han selv ville, som vanlig med stor suksess. Humphrey Bogart spiller Harry Morgan, en amerikaner mer eller mindre i eksil på den franske øyen Martinique. Året er 1940, og en stor del av verdens nasjoner er involvert i en nokså heftig krangel. Morgan har valgt å holde seg nøytral, og prøver å livnære seg ved å frakte turister og smugle sprit. Den franske motstandsbevegelsen prøver å overtale ham til å hjelpe dem med å smugle en av lederene for motstandsstyrkene inn til Martinique, for en neve dollar eller så. Dette stemmer dårlig overens med Morgans nøytralitet. Når han møter en ung kvinne som er strandet på Martinique, ser han plutselig annerledes på saken. Han bryter sine egne regler for å hjelpe en dame i nød, dog mest for pengenes skyld. Komplikasjoner følger, og vi blir servert en serie lekre scener med turtelduene Bogart og Bacall. To have and have not var Bacalls første film, noe prestasjonen hennes bærer preg av. Til tross for dette er samspillet med Bogart vel så fascinerende og genuint her som i senere samarbeid. Interessant er det også at det i pressen ble lagt større vekt på forholdet mellom de to stjernene enn på filmen i sin helhet. Dette var begynnelsen på noe stort! Filmen kom i kjølvannet av den ikke direkte upopulære Casablanca (Cin, h-03), og Hawks plagierer i hytt og vær. Franskstyrte Marokko er byttet ut med franskstyrte Martinique, Bacall tar over for Bergman i rollen som sparringpartner for Bogart, og nattklubben Rick’s er blitt til en skitten spritbule. Flere av skuespillerne resirkuleres og plasseres i nye roller, og på mange måter er dette "Casablanca goes to the Caribbean". Vel verdt å sette av en kveld for, a