"Ganashatru" Regi: Satyajit Ray, India, 1989

En folkefiende India er verdens mestproduserende filmland og Satyajit Ray er Indias største filmnavn internasjonalt. Ray hadde en lang og omfattende karriere og er mest kjent for sin Apu-trilogi fra femtitallet, hvor han i flotte bilder blandet neorealistiske trekk med indisk virkelighet. Rays En folkefiende har fjernet seg et stykke fra Ibsens originale tekst. Det mest iøynefallende er overgangen fra norsk attenhundretall til en vestbengalsk landsbygd anno 1989, i tillegg til at Ibsens teaterstykke inneholdt mer komikk enn Rays drama. Historien er om en mann som ofrer et komfortabelt liv for sine idealer ved å gå imot folk flest. De noe antidemokratiske og elitistiske tendensene til Ibsens hovedperson var problematisk for den strengt sosialt bevisste Ray, selv om han var tilbøyelig til å se problemer ved flertallets fårete diktatur. En folkefiende skiller seg fra Rays tidligere verker, delvis grunnet et slag som sendte ham ut i fem års ferie fra filmproduksjon, før han med denne kom tilbake. Sykdommen førte til begrensninger i filming utenfor studio, og Ray måtte gi fra seg kameraarbeidet. Slaget hadde gitt ham en følelse av å måtte få sagt mye på tiden han hadde igjen, og dette resulterte i tydeligere karakterer og budskap. Rays fysiske begrensinger førte også til en dialogbasert film, og den direkte talen appellerte ikke til alle som var vant til Rays subtile filmspråk. En del hinduer var skeptiske til det som kunne oppfattes som religionskritikk, men de dominerende temaene var miljø, og fremfor alt forkastelsen av korrupsjon. Selv med stor suksess hadde Ray aldri latt penger dominere produksjonene sine. Han avviste alle rundhåndede utenlandske tilbud om filmprosjekter uten total frihet, og foraktet de inderne som var kjappe til å stikke penger i egen lomme. Ray savnet det frihetskjempende, verdibevisste India fra landsfaderen Gandhis tid. En folkefiende er kompromissløs, og ikke tilpasset et europeisk publikums forventinger, noe også europeiske kritikere slet med, men spesielt folk med kjennskap til bengalsk språk og sosial setting kunne nyte solid skuespill. Det er betegnende for filmen at den først en del år senere fikk den store Ritwik Ghatak-prisen, en utmerkelse oppkalt etter den klarttalende og sosialt bevisste indiske mesterregissøren. I ettertiden kan filmen bedømmes mer rettferdig, og få en skikkelig mottagelse som trampeklappen den velfortjent møtte i London på 1990-tallet.