"Hva er klokken der nede?" Regi: Tsai Mingliang, Taiwan/Frankrike, 2001

Savn er det store temaet i Hva er klokken der nede?. Da en familiefar går bort, etterlater han seg et stort tomrom. Enken går gjennom dyp sorg og seksuell frustrasjon, og mener å se sin mann reinkarnert både her og der. Sønnen er klokkeselger på gaten og stiller alle klokker etter Paris-tid, fordi han ble betatt av en jente rett før hun reiste til Paris. Der påvirkes hun tilsynelatende av klokkeselgerens handlinger i hjembyen Taipei. Dette er en lavmælt, følelsesladet film. Lite sies i klartekst, men Tsai er en mester i å kommunisere med bilder. Spesielt Lu Yiching som spiller moren leverer knallsterkt, subtilt skuespill, og får frem de kompliserte følelsene som preger den første tiden hennes som enke. Alle karakterene er atskilte, men likevel nært knyttet sammen på ulike vis. Til tross for tunge temaer som sorg og savn, inneholder filmen mye fin humor, og den preges av en søt melankoli som ofte er å spore i Tsais filmer. Hva er klokken der nede? er hakket mer leken enn det han tidligere har gjort, men regissøren er så absolutt til å kjenne igjen. Tsai har opparbeidet seg en karakteristisk stil som har gjort ham populær på festivaler verden over og resultert i en rekke priser. Humoren i filmen er absurd på et stille, underfundig vis. Tsai har et bedagelig tempo og bruker tid på å tegne et nyansert bilde av den lille familien. Filmen slår deg ikke i fjeset, men kryper under huden på deg. Et sakte drama om urban fremmedgjøring kan virke skremmende, men Tsai bruker humor og romantisk lengten til å gjøre historien underholdende. Komikeren Tsai viser seg blant annet når han refererer direkte til Harold Lloyds Safety Last (1923). En kritiker hevdet at Tsais skyggespill gjorde ham til Buster Keaton med Michelangelo Antonionis sjel, noe som antyder varierte inspirasjonskilder. Tsais bruk av lys, skygger og fine farger setter den bittersøte stemningen i Hva er klokken der nede?, og viser hvilken fascinerende regissør Taiwan har fostret. Den malaysiskfødte filmskaperens sedvanlige vannsymbolikk er her representert ved sønnens nattlige tisseturer. Fuktig symbolikk og munter melankoli burde passe fint i det høstlige Bergen.