"Revolutionens datter", regi O. Gladtvedt Norge 1918

Revolutionens datter. Regi: Ottar Gladtvedt, Norge, 1918. Manus: Ottar Gladtvedt. Foto: Ottar Gladtvedt. Medv: Solveig Gladtvedt, Waldemar Holberg m.fl. Stum med levende musikk, norske mellomtekster. 35 mm, s/hv, 52 min. Revolutionens datter Revolutionens datter er en av de aller første norske spillefilmene. Regissør Ottar Gladtvedt var opprinnelig kinomaskinist og fotograf, og en av de virkelige pionérene fra norsk films barndom. Gladtvedt er først og fremst kjent som dokumentarfilmskaper, og sto blant annet bak Hansa-bryggerier (1927, Cin v-05), og skolefilmklassikeren Alle veier fører til Halden (1955). Revolutionens datter hører til hans heller beskjedne fiksjonsfilmproduksjon. Handlingsforløp og bruk av virkemidler plasserer ham som regissør og manusforfatter langt ute på ytterste venstre fløy. Filmen avslører sterk sympati med revolusjonen som nylig hadde funnet sted i Russland. Arbeiderne på Wulkanverftet har lenge lidd under de rike industrieiernes nådeløse åk, og har omsider bestemt seg for å gjøre opprør. I spissen for massene står den taleføre Albert Fjeld, en ung, oppvakt arbeider som vil kjempe for verdige arbeidsforhold. Albert har imidlertid falt for den søkkrike fabrikkeieren Staalhammers sjarmerende datter Claire, og når arbeiderne stormer Staalhammers residens med fatalt utfall for magnaten, må Albert rømme bygda med sitt hjertes utkårede. De to drar til nabolandet, hvor godseieren Dalton tar dem inn under sine vinger fordi han kjente Claires far. Dalton junior gjør snart kur til Claire, som blir tvunget til å foreta et valg mellom arbeiderklassegutten Albert og den rike godseiersønnen. Klassemotsetningene er overtydelige og dramatiske, og kulminerer i en væpnet duell mellom de to beilerne. Filmen ble spilt inn i 1918, og i mangel på spektakulære spesialeffekter, brukte Gladtvedt mer maleriske metaforer, lånt fra russisk realisme i samtiden; når arbeiderne går til opprør serveres vi mellomteksten "Gnisten, der tændte" - en mannsarm tenner så en ild som eksploderer i en tønne fylt med krutt. Måten mellomtekstene brukes både som fortellerstemme og dialogbærende element er symptomatisk for filmer i den tidlige stumfilmæraen. Der amerikanske filmskapere for lengst hadde begynt å bruke mellomtekstene til å direkte sitere dialog, som i D.W. Griffiths The Birth of a Nation (1915), var tendensen i Europa fortsatt å kommentere handlingen mer sekundært gjennom tekstplakatene. Revolutionens datter representerer på denne måten et mellomstadium på vei mot 1920-tallet, hvor langt de fleste mellomtekstene ble brukt til å sitere dialog.