"Arven", regi Anja Berien, Norge 1979

En ung og barnløs forretningsmann dør, og den nærmeste familien er spent i forkant av arveoppgjøret. Ryktene forteller at alt er blitt etterlatt til Landsforeningen mot Kreft, men lettelsen brer seg i familien når testamentet leses opp. De skal likevel arve, men på én betingelse: Forretningen - et lite skipsrederi - skal drives videre av en samlet familie. Hvis ikke, faller arven bort. Slekten samles i avdødes hus for å fordele innbo og løsøre. Alt foregår i ordnede former, men snart tar griskheten overhånd. Familiebåndene forvitrer, gamle arr blottlegges og tause konflikter legges åpne. Jon, universitetsbibliotekar og avdødes bror, skal overta firmaets ledelse. Han ønsker etter hvert ikke å delta i spillet, og vil gi avkall på sin del av arven. Familien, som da risikerer at alt går tapt, danner en front mot Jon for å overtale ham til å omgjøre sin beslutning. Bare datteren, den syttenårige Hanna, støtter ham. Hvem er det egentlig som har skapt verdiene de alle slåss om? Og hvem fortjener å arve dem? Arven vant den økumeniske prisen i Cannes og "hevder seg milelangt over den elendighet av spillefilmer vi er vant til å lide oss gjennom," ifølge Morgenbladets Bjørn Brøymer. Filmen er en krass kritikk av middelklassens overfladiskhet og dobbeltmoral, og er overbevisende i sine miljø- og samfunnsskildringer. Den har høstet mange lovord for sin kanskje unorske profesjonalitet, både foran og bak kamera. Anja Breien er en av våre mest internasjonalt kjente regissører. Hun gikk ut av den franske filmskolen Institut des Hautes Etudes Cinématographiques de Paris i 1964, og var eneste kvinne blant nitten mannlige medstudenter, blant dem Théo Angelopoulos og Jean-Jaques Annaud. Breien har i løpet av sin produktive karriere vågalt vekslet mellom ulike sjangrer, fiksjon og dokumentar, spillefilm og kortfilm. Et markant samfunnsmessig engasjement preger alle hennes produksjoner. Med den sosialt kommenterende Voldtekt (1971) og kortfilmen 17. mai - en film om ritualer (1969) var hun med på å etablere den "nye norske bølgen", omlag ti år etter den franske bølgen. I Norge var revolusjonsånden særlig næret av kvinnenes situasjon, og Breiens filmer har alle en feministisk forankring. Hustruer (1975) er en av hennes mest kjente, og denne fikk Peter Cowie, redaktør av International Film Guide, til å omtale henne som en dogme-regissør tyve år før tiden.