"An-Magritt", regi Arne Skouen, Norge 1969

An-Magritt er Arne Skouens filmatisering av det første bindet av Johan Falkbergets firedelte romanserie "Nattens brød". Handlingen er lagt til 1600-tallets Norge, og skildrer en tapper og opprørsk kvinnes møte med et trangsynt og mannsdominert gruvesamfunn. Filmens hovedperson, An-Magritt, får en tøff start på livet. Hun kommer til verden som resultat av en voldtekt. Etter fødselen må moren gå i gapestokken for sitt syndige samleie med en tilfeldig soldat, og ikke lenge etter velger hun å kaste seg i fossen. An-Magritt blir dermed tatt hånd om av bestefaren, men er ennå et barn når hun snart må brødfø både seg selv og ham. Alt er likevel ikke helt svart. Hun får en viktig støttespiller i den svenske fogden Hedstrøm, som har en tendens til å dukke opp når hun kommer i vanskeligheter. Dessuten forelsker hun seg i tyskeren Johannes, og kjærligheten mellom dem forandrer dem begge. An-Magritt må ikke bare slåss for tilværelsen som kvinne i et mannsdominert samfunn, hun må også kjempe den beinharde kampen med å kjøre malm fra gruvene i den bitende vinterkulden. Til slutt tar hun også opp kampen for sine medmennesker, og organiserer et protesttog til rikskansleren når hungersnøden truer. Filmen om An-Magritt er Skouens eneste fargefilm, og hans siste arbeid innen filmmediet. Opprinnelig var filmplanene basert på et svensk samarbeid, men dette ble annullert, og i 1967 kom arbeidet i gang for Norsk Film. Filmen ble et stort prosjekt for Skouen, og flere av Skandinavias beste filmkunstnere har gitt sine bidrag. Per Oscarsson spiller Hedstrøm, mens Ingmar Bergmans mesterfotograf Sven Nykvist er ansvarlig for bildene. Liv Ullmann, Norges desidert største filmstjerne gjennom tidene, hadde nettopp opplevd stor suksess som skuespiller i Bergman-filmene Skammen (1968) og Persona (1966, Cin v-04), og ble hentet tilbake til Norge for dette prestisjeprosjektet. Det er alltid et risikabelt foretak for en filmregissør å overføre kjente klassiske litterære verk til film, og ikke minst var det en utfordring for Skouen å gjenskape Falkbergets episke form på lerretet. Det blir ofte slik at mange dramatiske scener og dialoger fortrenger fortellingens episke dimensjon. Da filmen hadde premiere i 1969, var de fleste kritikerne likevel enige om at Skouen hadde lykkes i å gjenskape et av Norges mest kjente og kjære litterære verk på film.