Hiruko The Goblin, av Shinja Tsukamoto

Hiruko Etter suksessen med Tetsuo (se egen omtale), fikk Shinya Tsukamoto for første gang et stort budsjett mellom hendene, resultatet ble grøsserkomedien Hiruko. Regissører er kanskje ikke så ulike andre mennesker; de trenger å gjøre noe gøyalt og meningsløst innimellom, de også. På sikt kan slike krumspring føre til inspirasjon til senere prosjekter. Med Hiruko tok Tsukamoto en pause fra sine dystopiske visjoner, som han senere tok opp igjen Tetsuo II: Kroppshammeren (se egen omtale). Hiruko er både stilistisk og temamessig ulik de to Tetsuo-filmene. Den er en grøsserkomedie som ikke sparer på noen virkemidler. Den er full av stereotyper man har sett før; den ivrige og eksentriske forskeren, ei uskyldig jente som blir et offer, den lett rebelske tenåringsgutten, og en tilsynelatende skummel vaktmester med skjulte sider. Tsukamotos stødige regi lykkes i å gjøre karakterene til mer enn karikaturer. Andre grep som kjennetegner Tsukamoto og gjør Hiruko til mer enn en gjengs grøsser, er den raske klippingen og zoomingen, samt tagningene fra karakterenes synsvinkel. Filmen inneholder også noen utrolig stilfulle scener, blant annet én hvor den unge jenta Reikos ansikt stikker opp av vannet i en elv omgitt av tåke, for så å forsvinne sakte ut av bildet. Tsukamotos sans for det visuelle kommer frem ved bruk av særdeles vakre og stemningsfulle bilder. Uhyggen i Hiruko underbygges av snikende musikk som aldri tar oppmerksomheten bort fra handlingen. Denne stemningen bidrar til å gjøre forholdsvis vanlige lyder som tung pust og rumling, til forvarsler om noe grusomt. Spesialeffektene trenger ikke å skamme seg i selskap med liknende produksjoner fra Hollywood, med en blanding av god, gammel "stop motion"-teknikk og rene mekaniske effekter. Filmens åpningsscene er idyllisk som en Brelett-reklame, ikke ulikt åpningen i Blue Velvet (1986, Cin, h-04). I motsetning til i Lynchs psykodrama, blir overgangen til uhygge langt bråere i Hiruko. Hvis du liker morsomme, men skremmende grøssere, er Hiruko en vinner (men ikke forvent deg en ny Ringu). Å lage Hiruko var muligens et sidespor for Tsukamoto, men det avslører hvor flersidig og dynamisk denne mannen er.