Caravaggio, av Derek Jarman

Caravaggio Derek Jarman sa om Caravaggio: "Caravaggio is about a gay man, an artist, a murder - not a victim. A rather unplesant man." Det tok ham mer en syv år og 17 omskrivninger av manuskriptet å realisere hans til da mest ambisiøse prosjekt: En spillefilm basert på Michelangelo da Caravaggios liv (1571 - 1610). Han var den italienske barokkens mest betydningsfulle maler. Han utviklet sin clairobscur-teknikk, som i korthet går ut på å skape så store kontraster mellom lys og skygge at motivet blir lysende objekter mot et dominerende mørke. I sin samtid var Caraviaggio en "enfant terrible", og hans korte liv, preget av en selvutslettende livsførsel og en radikal kunstnerisk visjon, endte voldsomt. Filmen viser en kjede av levende tablåer. Den får et episodisk preg, sentrert rundt Caravaggios arbeide med de forskjellige verkene. Dog finnes en lineær utvikling i skildringen av Caravaggios biseksuelle trekantdrama med to av hans modeller, tyven Ranuccio Thomasoni og den prostituerte Lena. Porto Ercole, 18. juli 1610: Fire år etter mordet på Ranuccio, ligger Caravaggio hallusinerende på dødsleiet, 39 år gammel. Gjennom febrile tilbakeblikk avdekkes hans liv. Roma, 1590: Caravaggio lever av å selge kroppen sin og bildene sine på gaten. Syk av fattigdom maler han seg selv som Bacchus. På sykehuset blir han oppsøkt av kardinal Del Monte, som tilbyr ham husrom og dermed en mulighet til å konsentrere seg om sin malerkunst. Til sine religiøse motiver plukker han opp modeller fra Romas fattigstrøk og fremstiller dem som autentiske - i kontrast til kirkens forfinede idealer. Derek Jarman har også i denne filmen, som i Edward II (se egen omtale), valgt å ikke isolere dramaet historisk. På lydsporet høres jazzmusikk, gatestøy, mopeder og damplokomotiv. En bankmann bruker en lommekalkulator, Ranuccio arbeider med motorsykkelen sin, og den rivaliserende kunstneren Baglione sitter i badekaret og skriver sladder om Caravaggio på en skrivemaskin fra 1930. Fotografen Gabriel Beristain bruker en minimal lyssetting som fremhever og maler objektene mot en ellers mørk, til dels undereksponert bakgrunn. Dette for å nærme seg det lyset Caravaggio arbeidet med i verkene sine. Scenografien er minimal. Det er lyset, fargene og mørket som skaper rommet: Effekten blir dermed tilsvarende den virkningen Caravaggio fremkalte med sin clairobscur-teknikk. Filmen fikk Sølvbjørnen for beste foto ved filmfestivalen i Berlin i 1986.