Lost Highway, David Lynch, USA 1997

LOST HIGHWAY Med Lost Highway konstruerer Lynch enda en bisarr, marerittaktig verden. Fred Madison, spilt av Bill Pullman, er en jazzsaksofonist som er gift med vakre Renee, tolket av en brunhåret Patricia Arquette. Etter å ha mottatt truende videokassetter med filmopptak fra innsiden av sitt eget hus begynner ekteparet å bekymre seg. Senere blir Fred dømt for mordet på sin kone. Inne i cellen forvandles han til den unge Pete Dayton. Ute av cellen innleder Pete et forhold til Alice Wakefield, også spilt av Patricia Arquette, men nå som en blond femme fatale som leder ham ut i elendigheten. Lost Highway er Lynch og Barry Giffords første forsøk på å skrive et manus sammen. De hadde allerede samarbeidet da Lynch adapterte Giffords roman «Wild at Heart», og senere filmet to av Giffords manus for tv-serien Hotel Room. Lost Highway ble spilt inn i et av Lynchs hus i Los Angeles, og vi kan nevne som en kuriositet at han selv har designet møblene. Det finnes antagelig like mange tolkninger av Lost Highway som det fins mennesker som har sett den. For hva er det vi egentlig ser? Er Fred Madison en usympatisk, voldelig og sjalu elsker? Er han en paranoid kvinnehater hvis virkelighet bryter sammen ved fornektelsen av det faktum at han har drept sin kone? Eller er han et uskyldig offer for omstendighetene, manipulert til mord av en mystisk mann? Unge Pete Dayton kan sees som Fred Madisons idealiserte motpart. Alice Wakefield legemliggjør på sin side all den promiskuøsitet Fred tidligere beskyldte sin kone for å representere. Så hvem er den virkelige femme fatale? Er Renee den hun utgir seg for å være? Og hvem er egentlig Alice Wakefield? Lynch introduserer selv filmen slik: En noir horror av det 21. århundre. En grafisk undersøkelse av en parallell identitetskrise. En verden hvor tiden er ute av kontroll. En fryktinngytende reise ned en øde motorvei. David Lynch har alltid sagt at lyd er en av nøkkelelementene til hans stil som regissør. Ikke mange andre bruker månedsvis av etterproduksjonen til å finpusse på lydelementene alene, og resultatet av en slik dedikasjon kan høres til gagns i Lost Highway. Som så ofte før ansetter Lynch Angelo Badalamenti som komponist. I tillegg til den spesialkomponerte musikken krydres lydsporet med uforglemmelige låter fra Rammstein og Nine Inch Nails. Vi vil heller aldri glemme David Bowies «I’m Deranged» spilt over bilder av en tom motorvei i filmens innledning med sin første frase: «Funny how secrets travel…»