Den genierklærte teatermannen Orson Welles var bare 24 år da han kom til Hollywood for å lage Citizen Kane. Filmen er nå 62 år gammel, og mange mener fremdeles den er tidenes beste amerikanske film, om ikke verdens beste.
Denne klassikeren med stor K har en forholdsvis enkel, eventyraktig historie, mens produksjonen var fantastisk overambisiøs og nyskapende. Dypfokus, motlys, innovativ bruk av klipp og imponerende lange, kompliserte kamerakjøringer samt bruken av musikk er bare noen eksempler på teknikker som Orson Welles introduserte for publikum og filmskapere verden over. I dag går disse filmtekniske revolusjonene mange tilskuere hus forbi, siden de for lengst har blitt standard.
På tross av imponerende teknikk, var det for beste originalmanus filmen vant sin eneste Oscar (den var nominert til ni), og da Filmmanusforfatterens laug i USA i 2001 kåret tidenes beste amerikanske filmmanus vant Citizen Kane, fulgt av Casablanca og Gudfaren (se egne omtaler) på henholdsvis andre og tredje plass.
Den grenseløst ambisiøse kunstneren Welles både regisserte, produserte og spilte hovedrollen i filmen. I tillegg skrev han manuset til Citizen Kane i samarbeid med Herman J. Mankiewicz. Welles ville lage et drama om et amerikansk maktmenneske, ”some big American figure” som han selv uttrykte det. Valget falt på aviskongen William Randolph Hearst.
Den retrospektive fortellerstilen Welles benytter, gjør historien om hovedpersonen til et intrikat puslespill, en labyrint inn i menneskesinnets irrganger. Samtidig er filmen et verk som er både sjelegranskende og krast kritisk overfor amerikansk mentalitet. I en populær og moderne fortelleform bretter Welles ut et drama med shakespearske og ibsenske dimensjoner.
Den aldrende aviskongen Charles Foster Kane dør etter å ha uttalt ett eneste gåtefullt ord –”Rosebud”- og filmavisprodusent Rawlston sender reporter Jerry Thompson ut for å avdekke den fremstående mannens siste tanker. Etter hvert som Thompson intervjuer Kanes venner, familie og forretningsforbindelser, lærer vi å kjenne Kanes begivenhetsrike og ytterst tragiske liv.
Aviskongen William Randolph Hearst, hvis liv filmen var løst basert på, gjorde hva han kunne for å stoppe og boikotte Citizen Kane, men mislyktes. Motstanden gjorde likevel sitt til at filmen ikke ble noen kassasuksess. På tross av banebrytende filmarbeid, ble Welles aldri gitt kunstnerisk kontroll i Hollywood etter dette, og var til tider nærmest uønsket i filmbyen.
I 1985 døde Welles, og tok sine visjoner med seg videre. Selv oppsummerte han sin skjebne slik ”Alle benekter at jeg er et geni. Men det er aldri noen som har påstått at jeg er det”.