El Dorado er den tredje av fire westernfilmer som Hawks lagde med John Wayne i hovedrollen. Egentlig er filmen en rip-off av Rio Bravo (1959), bare med Robert Mitchum i rollen som fyllik i steden for Dean Martin. J.P Harrah er en tøff, men heller drikkfeldig sheriff. Han jobber utrettelig med å bekjempe de mørke sidene av Den Ville Vesten, med dens tyvaktige kvegadel og tvilsomme forretningsmenn. Hans gode venn, den pistolkjappe Cole, stiller seg til rådighet for Harrah når det trengs. Vennene møtes i den lille texanske landsbyen El Dorado, hvor Cole er blitt tilbudt en jobb hos den korrupte kvegbaronen Bart Jason. Harrah råder ham til å takke nei, siden Jason prøver å stjele jord fra den veletablerte El Dorado-familien McDonald.
Alle gode intensjoner til tross ender Cole opp med å skyte Luke McDonalds yngste sønn, og blir selv beskutt av McDonalds tempramentsfulle datter. Han overlever, og kommer tilbake til byen. Der finner han sin gamle venn sheriffen, som er mer fordrukken enn noen sinne, og er blitt landsbyens vandrende spøk.
El Dorado er en dystrere film enn Rio Bravo, som er langt mer glamorøs i sin feiring av sjangerens klassiske kjennetegn. Drapet på Luke henger som en mørk sky over resten av filmen. Coles skyldfølelse tiltar etter hvert som kulen han har i ryggen trenger lengre og lengre inn i ryggraden hans.
Med denne filmen beveger Hawks seg mot de mer borgerlig influerte ”sen-westerns”. Her brukes sjangeren til å se på realitetene, med vold og død og kontrastene mellom myter og realiteter i amerikansk historie, som i John Fords My Darling Clementine (1946). Til tross for en mer utpreget dysterhet er El Dorado en morsom og intelligent film med masse vill action og humor. Den lever i aller høyeste grad opp til forventningene man sitter med når man skal se en Hawks-film.