"Nattportieren", regi Liliana Cavani, Italia/USA 1974

Da Nattportieren hadde premiere i USA begynte anmeldelsen i New York Times med setningen "La oss nå vurdere et stykke søppel". Filmen ble beskyldt for å være tendensiøs i sin omgang med sadomasochisme i nær kobling med eksnazister og Holocaust. Ved første øyekast kan en slik sammensetning høres noe kuriøs og spekulativ ut - det som likevel gjør filmen til et interessant eksperiment, er hvordan den tar for seg det betente forholdet mellom fange og vokter tolv år etter andre verdenskrig. Portieren Max jobber på Hotel Oper i Wien, hvor han er vertskap for en gruppe eksnazister som jevnlig samles for å hanskes med farlige vitner som kan tenkes å komme med ubetimelige opplysninger fra hendelsene i konsentrasjonsleirene. Under krigen var Max selv vakt i en av leirene, og gjennomførte diverse eksperimenter med fangene. De fleste hintene om karakterenes dunkle fortid dukker opp i form av virkningsfulle tilbakeblikk, ofte med surrealistiske fortegn. Når Lucia Atherton sjekker inn på hotellet, drar han øyeblikkelig kjensel på den unge piken han hadde et intenst forhold til under krigen, men gir seg ikke umiddelbart til kjenne. Eksnazistene befinner seg på hotellet når Lucia kommer, og samles for å vurdere hvilken risiko hun kan utgjøre. Max og Lucia vikles sakte men sikkert inn i et heftig, sadomasochistisk forhold med tydelige forankringer i deres tidligere vokter-fange-forhold. Etter hvert blir det tydelig at Lucia har utviklet et slags avhengighetsforhold til Max etter tiden i fangeleiren, og filmen utforsker det såkalte "Stockholmsyndromet"; en tilstand hvor offeret for gisseltagning reagerer med å få følelser for overgriperen. Fenomenet har vært behandlet på film før, som i Vincent Gallos Buffalo 66 (1998, Bfk h-04), men aldri med like brutale overtoner som i Nattportieren. Det er først og fremst spenningen mellom hovedrolleinnehaverne Rampling og Bogarde som gjør at denne utforskningen av et offers psykologiske reaksjon på seksualisert vold fungerer utover den snevre sjokkeffekten. De litt karikerte eksnazistene fungerer mest som unødvendige kulisser, mens de symboltunge tilbakeblikkene til krigens dager er langt mer virkningsfulle. Filmen ble lansert under vignetten "The Most Controversial Picture of Our Time!", noe som må kunne karakteriseres som en mild overdrivelse.