Panserkrysseren Potemkin
Kort tid etter den russiske revolusjonen, begynte russerne å lage film som illustrerte omveltningenes nødvendighet. Historien i Panserkrysseren Potemkin utspiller seg før revolusjonen, og har som sentralt politisk budskap å rettferdiggjøre den kommunistiske styreformen i 1925.
Et sted i Svartehavet, 1905, blir matrosene ombord i panserkrysseren Potemkin oppbrakt over at de får servert bedervet kjøtt. Protestene resulterer i at noen av dem dømmes til døden. Eksekusjonspelotongen nekter imidlertid å utføre ordren. Mannskapet gjør mytteri og kaster kapteinen over bord. I kampen blir opprørslederen drept. Liket fraktes inn til havnebyen Odessa. Mytteristene blir mottatt som helter og støttet av den underkuede og fattige befolkningen, noe som blir skjebnesvangert for byen. Styresmaktene setter inn militære styrker og slår ned motstanden. Eisensteins endimensjonale personer opptrer som representanter for klasser. Klippingen hans er dialektisk: To separate sammenstilte bilder gir en tredje mening. Han kryssklipper mellom de ubevæpnede borgernes fryktsomme fjes og de ansiktsløse uniformerte troppene for å presentere konflikten. Denne montasjen av kontrastfylte bilder utgjør Eisensteins argumentasjon for det sovjetiske folkets rettigheter og mot den tsariske staten.
Eisenstein ble bergtatt av de imponerende trappene opp til monumentet over Odessas grunnlegger, og brukte dem som en metafor for det mislykkede opprøret. Trappescenen utgjør filmens dramatiske høydepunkt, og er en av de mest berømte i filmhistorien: En folkemengde, samlet til støtte for mytteristene, står øverst i trappene og ser utover havnen mot Potemkin. Regjeringssoldater åpner ild bak dem, og de livredde innbyggerne stormer nedover trappene for å unnslippe. Scenen ble filmet fra nærmere 40 kameraposisjoner. Ett av kameraene ble håndtert av en akrobat mens han løp, snublet, falt og rullet nedover trappene. Andre kamera var plassert midt i den enorme mengden av statister som stormet nedover. Opptakene ble klippet sammen til en suggererende sekvens basert på Eisensteins montasjeteori. Bildenes konstruksjon gir en overbevisende effekt, og tvinger seeren til å sympatisere med filmens synspunkter.
Panserkrysseren Potemkin er blitt kalt det mest perfekte og konsise eksempelet på filmstruktur som finnes. Den berømte teaterinstruktøren Max Reinhardt sa etter Berlinpremiéren: "Jeg er villig til å innrømme at teateret nå må vike for filmkunsten". Panserkrysseren Potemkin har vært en kilde til inspirasjon for utallige filmkunstnere. Trappescenen har blitt kopiert, parodiert og parafrasert i en rekke filmer; blant annet i Woody Allens Bananas (1971), Brian de Palmas De ubestikkelige og Terry Gilliams Brazil (1985, Cin h-04). De imponerende tekniske nyskapningene forsterket filmens propagandaeffekt. Panserkrysseren Potemkin er et prakteksempel på hvor bra propaganda kan bli.