Komediens konge
Rupert Pupkin er overbevist om at han er USAs neste store komiker. Hver kveld henger han utenfor tv-studioet der programmet til den Johnny Carson-liknende Jerry Langford blir tatt opp. Pupkin er overbevist om at dersom komikeren bare vil lese tekstene hans, så vil han bli tilbudt å opptre i programmet. En dag havner han ved en lykkens tilfeldighet i bilen til Langford. Etter en del masing går stjernen med på å se gjennom materialet hans, og ber Pupkin komme innom kontoret hans en dag. Pupkin kjenner ikke til de intetsigende høflighetsfrasene i showbiz, og tror at han endelig nærmer seg gjennombruddet.
Handlingen i Komediens konge går stort sett ut på at Pupkin forsøker å kontakte Langford, men blir avvist gang på gang. Det er vanskelig å vite om man skal like, le av eller ha medfølelse for den stakkarslige Pupkin. I en scene står han ute i regnet og ringer Langfords kontor fra en telefonkiosk. Han oppgir kioskens nummer til sekretæren i den andre enden, og mens regnet høljer ned og køen bygger seg opp bak ham, sier han inn i røret at det bare er å ringe tilbake; han kommer til å bli på kontoret i halvannen time til. Det er fristende å trekke paralleller til køen som strakte seg over hele Torgallmenningen da tredje runde av Idol holdt audition. Manglende innsikt i egne talenter er til tider stygt, men først og fremst er det morsomt for alle som har vett nok til å holde seg hjemme.
Paul D. Zimmermans manus til Komediens konge er et lite mesterstykke. Den aspirerende komikerens desperate vandring mellom de ulike personene langt nede i systemet i tv-selskapet blir kryssklippet med dagdrømmen hans: innspillingen av et talkshow der Pupkin blir intervjuet som USAs nyeste komitalent. En briljant detalj som bygger opp spenningen, er at vi ikke får høre Pupkins tekster før filmen nærmer seg slutt.
Det største høydepunktet i filmen er likevel Robert De Niro som Pupkin. Rollefiguren hans er milevis fra de über-coole mafiosoene han vanligvis tolker. I Komediens konge er han perfekt som middelmådigheten med ukuelig selvtillit - den plagsomme mannen som innleder en samtale med deg på bussen, og som du har glemt idet du stiger av.