Labyrinth. Regi: Jim Henson. USA/Storbritannia 1986. Engelsk tale, norske undertekster. Utleie: Nasjonalbiblioteket. 35mm, 1 t 41 min.
Kultfilm er et begrep som etter hvert har blitt vannet ut nærmest inntil det meningsløse. Men Muppet-skaperen Jim Hensons aller siste film Labyrinth er en kultfilm i ordets rette forstand; ignorert og uglesett i starten, for senere å bli gjenoppdaget og høyt elsket av en dedikert fanskare. En renessanse for filmen som Henson selv heldigvis rakk å oppleve før sin altfor tidlige død i 1990.
Trollkongen Bowie
I Labyrinth følger vi Sarah (en ung Jennifer Connelly) som er lei av sin hylskrikende lillebror Toby som hun nok en gang må sitte barnevakt for. Hun roper ut et oppgitt ønske om at trollkongen skal ta ham. Og som sagt så gjort – til Sarahs store forskrekkelse og fortvilelse! Trollkongen Jareth (David Bowie, hårfint balanserende på en knivsegg mellom hypnotisk og campy) gir henne derimot en sjanse til å vinne sin bror tilbake. Dersom hun finner veien frem til slottet hans i hjertet av labyrinten innen tidsfristen, vil Toby igjen være hennes. Sarah setter avsted, men Jareth spiller selvsagt ikke med ærlige kort på hånden, og labyrinten er enorm.
Fantasy
Spiren til Labyrinth ble sådd på starten av 80-tallet, under samarbeidet mellom Henson og den britiske fantasymaleren Brian Froud. Resultatet av dette første samarbeidet var The Dark Crystal – et stykke dukkefantasy så mørkt at de to ønsket å gjøre noe lettere og mer humoristisk etterpå. Førsteutkastet til Labyrinth ble dermed skrevet av Terry Jones, og selv om den endelige filmen ikke har mye til felles med hans manus, er bruddstykker av den skrudde og anarkistiske humoren hans fremdeles tydelig til stede. Som kultfilmer flest er Labyrinth på ingen måte for alle. En forutsetning for å være med på notene er at man kjøper filmens åpenbart kunstige premiss, og godtar den umulige blandingen av dukker og mennesker – som i The Muppet Show. Men gjør man først det, har man et underholdende og teknisk imponerende eventyr i vente!
