Det sies at regissøren Billy Wilder hadde et skilt på kontoret sitt hvor det sto: How would Lubitsch do it?
Ernst Lubitsch er et magisk navn i filmens verden. De beste av hans filmer er udiskutable klassikere for evigheten, og ingen av hans nærmere 80 filmer kan kalles direkte mislykkede. Han var kjent for sin elegante og sofistikerte registil, karakterer med vidd og sjarm, og ikke minst for sine kompliserte og vovede intriger. Dessuten er han en av få regissører i filmhistorien som har fått et begrep knyttet til navnet sitt. Han hadde nemlig et helt unikt talent for å formidle sine karakteres livsstil gjennom vittige situasjoner og replikker, og hans karakteristiske ironiske tone – «the Lubitsch touch» – sikret ham en enestående popularitet både hos publikum og kritikere.
«The Lubitsch touch» er også tydelig i Heaven Can Wait. Vi møter den bortskjemte overklasseplayboyen Henry Van Cleve som nettopp er død, og hvis liv nå skal granskes grundig før han skal få komme inn til helvete. Han tar for gitt at det er dit han skal, for en mann som har hatt så mange kvinner i sitt verdslige liv, og som alltid har valgt nytelse foran moral, kan da umulig fortjene en plass i himmelen?
Lubitsch var en kløpper med form og scenografi, og i Heaven Can Wait fikk han for første gang også leke seg med farger. Filmen ble nylig restaurert og er en fryd for øyet.
CiO/red./olep
Heaven Can Wait. Regi: Ernst Lubitsch. USA 1943. Manus: Samson Raphaelson, etter et teaterstykke av Leslie Bush-Fekete. Foto: Edward Cronjager. Musikk: Alfred Newman. Klipp: Dorothy Spencer. Medv.: Gene Tierney, Don Ameche, Charles Coburn, Marjorie Main m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 52 min.
