Vivien Leigh spiller sørstatsenken Blanche Dubois, som med tom lommebok og et par skjeletter i skapet banker på døra til søsteren Stella. Hun ryker snart uklar med søsterens mann Stanley Kowalski, en upolert arbeidskar som banner og drikker øl rett av flaska. Situasjonen dem imellom tilspisser seg under Blanches jakt på en mann som kan forsørge henne.
En sporvogn til begjær er et intenst psykologisk drama som har blitt hyllet og parodiert i det uendelige. Filmen huskes best for Marlon Brandos tolkning av Stanley, som driver svigerinnen sin til vanvidd. Konflikten stammer fra klasseforskjellene mellom familiene: Blanche syns ikke at Stanley er god nok for søsteren, samtidig som hun tiltrekkes av den ubehøvlede mannen som ser ut til å styres utelukkende av drifter og instinkter. Han, på sin side, svarer på svigerinnens arroganse ved å bli stadig mer voldelig.
På grunn av sitt kontroversielle materiale ble En sporvogn til begjær dempet ned i møte med sensuren. Filmen ble betegnet som dekadent, amoralsk og vulgær da den kom, men var revolusjonerende når det gjaldt framstillingen av mellommenneskelige relasjoner i amerikansk film. Ikke minst er filmen en motehistorisk milepæl: Stanley Kowalski, karakteren som forseglet Marlon Brandos stjernestatus, befestet for alvor den hvite t-skjortens posisjon blant unge i USA.
olep/red.
A Streetcar Named Desire. Regi: Elia Kazan. USA 1951. Manus: Tennessee Williams, etter eget skuespill. Foto: Harry Stradling. Musikk: Alex North. Klipp: David Weisbart. Medv.: Vivien Leigh, Marlon Brando, Kim Hunter, Karl Malden m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 2 min.
