Petra von Kants bitre tårer er klassisk Fassbinder: sterk psykologisk karaktertegning, mye dialog, enkle opptak med én innstilling og utstrakt bruk av dypfokus. Historien fortelles i fem akter, fem lange tagninger som dveler ved spenningen mellom karakterene i rommet – mellom artikulert og uartikulert begjær. Filmen er et kammerspill der handlingen foregår i motedesigner Petra von Kants leilighet. Der bor hun sammen med sin tjener og assistent, Marlene, som behandles som en slave – et objekt for Petras homoerotiske fantasier. Forholdet mellom de to skaper en sadomasochistisk balanse som forrykkes når von Kant forelsker seg i sin modell, Karin Thimm.
Filmen er et stykke kunst der minimale ingredienser blir brukt til maksimal effekt. Den besitter en originalitet som munner ut i en teatralsk konstruksjon, hvor leilighetens strenge, nærmest hermetiske utførelse fremprovoserer en sterkt klaustrofobisk følelse. En type formalisme kommer også til syne i karakterene, hvis ytre trer i forgrunnen for og i stor grad skygger over de indre, innestengte følelsene. Fassbinder mente likevel at filmen i seg selv ikke var spesielt teatralsk, det er bare det at kvinnen i filmen, von Kant, plasserer seg i en teatralsk situasjon. Hun opplever, som mange andre, smerte i kjærligheten. Hun lengter etter en større kjærlighet enn hun kan oppnå, og lider under dette fordi hun ikke er i stand til å uttrykke sin sorg.
red./olep
Die Bitteren Tränen der Petra von Kant. Regi og manus: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1972. Foto: Michael Ballhaus. Musikk: Giuseppe Verdi. Klipp: Thea Eymèsz. Medv.: Margit Carstensen, Hanna Schygulla, Katrin Schaake, Eva Mattes m.fl. Utleie: NB. Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 4 min.