Når saken kommer opp i retten presenteres man for fire forskjellige versjoner av hendelsen. Banditten påstår selv at han bandt samuraien til et tre, for så å voldta konen foran øynene hans. Andre vitneobservasjoner tyder imidlertid på at dette er en sannhet med modifikasjoner. Etter hvert som de ulike vitnesbyrdene fremføres, er det ikke bare sannheten om selve hendelsen som utforskes, men også sannhetens egen natur – dens ufravikelige relativitet.
En prest, en loffer og en skogsarbeider samtaler om hendelsen og dveler ved menneskets ondskap og synd. De sitter ved Kyotos gamle byport (Rashomon), og dette svært maleriske bildet er blitt stående som det mest kjente fra filmen. I denne scenen reflekteres det over barmhjertigheten i humanismen, som gjør godt alt ondt og som står som det eneste faste i et kaos av relative verdier. Romanen «Rashomon» ender med at hvert enkelt vitnesbyrd er like sannsynlig. Temaet er grunnleggende; en mann er hva han gjør, ikke hva han intenderer eller tror. Tro er like relativt som alt annet og virkeligheten er som man tolker den.
Mens romanen ender i en misantropisk anskuelse av tilværelsens meningsløshet, gir Kurosawa tilskueren en mer positiv avslutning på historien. Kurosawa har alltid vært opptatt av humanisme og troen på enkeltmenneskets egenverdi – et gjennomgangstema i filmene hans.
olep
