Cinemateket USF
Torsdag 30. oktober kl. 19.00
Billettsalg ved inngangen like før visning
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
F.W. Murnaus Nosferatu – en skrekkens symfoni er et av mesterverkene innen den tyske ekspresjonismen. Ekspresjonistene søkte å uttrykke subjektive og irrasjonelle tilstander visuelt, og det overnaturlige og det underbevisste fikk en sentral plass. Urovekkende og dystre gestalter ble skildret i en rekke filmer, deriblant Nosferatu – en skrekkens symfoni som også imponerer med sin suggererende og effektive fortellestil. Selv i dag virker den skremmende, noe også Max Schreck i rollen som Graf Orlock (Dracula) skal ha en stor del av æren for. Han fremstår som selve personifiseringen av den rendyrkede ondskap.
Murnau benyttet en ikke helt gangbar metode, hverken etisk eller juridisk, i sin adapsjon av romanen. «Dracula» var fremdeles et beskyttet åndsverk da filmen ble spilt inn i 1921, og Stokers enke, Florence, satt på rettighetene. Murnau laget filmen uten å innhente hennes tillatelse, men gjorde heller en rekke endringer for å slippe å betale for rettighetene: handlingen ble flyttet fra London til Bremen. Tusenvis av pestinfiserte rotter, som ikke forekommer i romanen, følger greven til Bremen. Sluttscenen ble endret og alle karakterene fikk nye navn. Også tittelen ble forandret. I 1925 fikk enkefru Stoker likevel rettens medhold i at alle negativer og kopier av filmen måtte tilintetgjøres. Heldigvis ble noen få kopier reddet, men disse var dessverre av svært dårlig kvalitet. Senere fant man imidlertid lengre og langt bedre opptak, og en restaurert versjon ble lansert.
olep/red.
