Visningen er avlyst! Istedet vises "OSLO, 31. august" - en høyst ikke-kalkun 3. september // THE ZERO THEOREM 4. september.
Cinemateket USF
Onsdag 3. september kl. 19.00
Torsdag 4. september kl. 21.00
Billettsalg ved inngangen like før visning
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Fra programheftet: «Fortellingen til Arbo Ungdomslederen, som filmen i det ytre dreier seg om, angår oss alle. Og hans ærlige – ja tøylesløst ærlige og fremfor alt levende fremstilling av sin virkelighet, må engasjere. Med en blanding av ekstremt mot og poetisk naivitet sørger Arbo for at alle de tankebilder han bærer i sitt sinn blir avslørt. Derfor blir vi både provosert og forskrekket før vi stilltiende nikker gjenkjennende.
Arbo Ungdomslederen elsker ungdommen både med og uten klær, og han hjelper dem til å peke ut sine helt konkrete fiender i samfunnet. Deretter oppfordrer ham dem til å ta igjen. Overlæreren på ungdomsskolen for eksempel, som har oppdratt dem til å bli tenkende apekatter, burde få en god gammeldags posjon med ris, mener han. På bare rompa, på fanget til en av de tøffeste jentene.
De unge lytter intenst til Arbo før de organiserer et gerilja-angrep rettet mot overlærerens kontor. Dette samtidig som de vil forbedre hele undervisningsopplegget til departementet og innføre fag i selvstendig tankeutvikling.»
Kritikerne skrev: «For meg er ikke dette bare keiserens nye klær, jeg føler sterkt fravær av keiser overhode. [...] Man kunne like gjerne prøve å gi handlingsreferat fra livet i en maurtue, for Skolmens film virker like tilfeldig. [...] I ungdommens makt er i alle fall den største egotrippen jeg har sett på film. Og for meg ser Skolmens «filosofi» ut til å bestå av et knippe umodne tanker, som kanskje har utspring i ufordøyde kilder. Et islett av anarkisme, utvannet med bærumsk lyseblått, en utvendig trang til å prøve å se store og små fenomener fra en opphøyet plass ute i Kosmos, en masse barneaktig småsnakk om sitt eget kjønnsorgan, og en bent frem påfallende interesse for ungpiker som potensielle samleiepartnere, forsøkt opphøyet til noe vakkert og viktig, uten særlig hell.» (Knut Bjørnskau, Aftenposten)
«Direkte pinlige er skuespillerprestasjonene også, med uekte og haltende monologer og dialoger. Det er amatørfilm på sitt aller verste. Hele produktet skriker etter selvkritikk og kvalitet, og selve tendensen er jo også, gudbedre, temmelig uoriginal. Med fanatikerens ensporethet vil naturligvis Skolmen fnyse foraktelig over alle innvendinger. Han vil nok gå videre, lage ny film med seg selv som solo-spiller. Men kan det være riktig av det offentlige å spytte i bøssen for slike kvasi-filosofiske manøvrer?» (Arvid Andersen, Dagbladet.)
red.
