Cinemateket USF
Onsdag 11. juni kl. 18.30
Torsdag 12. juni kl. 21.15
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Billettsalg ved inngangen like før visning
«Krister bor sammen med sin far i en avsidesliggende villa på landet et sted i Norge. Moren er død, omkommet ved en ulykke – eller kanskje et selvmord? Til huset kommer Nina, som er farens elskerinne, for å bo sammen med de to.
Krister har et barn med en ung pike i nærheten, et sjarmerende lite pop-fjols som lever av føljetonger og dagdrømmer. Krister har ikke tatt noe ansvar for barnet. Landhandleren betaler, han tror barnet er hans.
Krister var alltid mammas gutt, som kunne komme til henne når han følte seg ensom og ute av seg. Moren brukte ham mot faren, som ble sjalu mot sønnen. I et desperat forsøk på å bli akseptert av sin far, gjør Krister hva han kan for å skremme Nina fra å bli boende i huset – Krister frykter et nytt trekantdrama. Krister studerer psykologi, og han viser seg fra sin verste side; opererer med sjokkerende faguttrykk og provoserende oppførsel. Men Nina lar seg ikke avskrekke. Hun finner det pikant.
I løpet av et døgn utvikler dramaet seg. Nina forfører Krister – eller omvendt. Etterpå viser Krister henne bilder av sin døde mor, ille tilredt. Han forteller Nina at faren skjøv moren utfor stupet. Ninas selvsikkerhet har fått et grunnskudd; hun er skremt.
Faren kommer hjem. Krister og Nina har glemt å kjøpe inn mat. Faren bestemmer at de alle tre skal dra opp til restaurant Stupet for å spise. Motvillig og redd blir Nina med. Krister forsvinner, og dramaet nærmer seg sitt klimaks.» (Filmens presseskriv.)
Arne Hestenes i Dagbladet var nådeløs: «Til de grader holder ikke filmen, at en nesten med beklagelse må ta tilflukt til den nærliggende og nesten banale betegnelse og karakterisere hele denne pretensiøse filmen som et anti-klimaks. [...] I første rekke må denne beklagelige misere bli å tilskrive Sten Rune Sterner – mannen som står bak dette ha-stemte manus, som bærer preg av gymnasiastfordøyet psykologi – gjennom en «story» som virker like ærgjerrig som forjukset – like tilstrebet betydningsfull som amatørmessig hul – et intellektuelt oppgulp til å bli svimmel av. [...] Ingenting kan være pinligere enn det høytidelige epigoneri – trangen til å følge med utlandet på det tragiske artistiske plan – skal vi så bardus himle overfor en slags Antonioni i Industrigaten? Her er dialoger som er så rystende banale i sin intetsigende omstendelighet, og monologer som er så hesblesende Bergman-merkverdige at en får gåsehud på sjelen.»
God fornøyelse!
olep/red.
