Cinemateket USF
Tirsdag 8. april kl. 19.00
Onsdag 9. april kl. 21.15
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Billettsalg ved inngangen like før visning.
Forretningsmannen og favorittonkelen Charlie besøker familien sin i en søvnig, californisk småby. Langsomt går det opp for niesen Charlie, stolt oppkalt etter onkelen, at noe er galt. Til tross for at hun beundrer onkelen, vokser det gradvis frem en nagende tvil i henne. Denne skyggen av tvil opptar også en av hennes venner som er privatdetektiv.
Shadow of a Doubt er en av Hitchcocks favoritter blant egne filmer; «It was one of those rare occasions when you could combine suspense with character. Usually in a suspense story there isn´t time to develop character.» Etter å ha laget Saboteur (1942), som han ikke var særlig fornøyd med, bestemte han seg for å jobbe i mindre skala. Den idylliske småbyens atmosfære passet perfekt for hans nidkjære utforsking av uhygge.
I filmens småby virker det som om solen alltid skinner. Gatene strekker seg langs hvite stakittgjerder som kjærlig omfavner hjemmene til de lykkelige middelklassemenneskene og de lekende barna. Bak de trygge fasadene kan de mest grusomme hemmeligheter skjule seg. River man fasadene ned, vil ondskapen forplante seg, slik at alt det som en gang var vakkert aldri vil fortone seg slik igjen. Denne trangen til både å grave i moralens gråsoner og utforske hverdagslige settinger er åpenbart noe av det som gjør Hitchcock til en så fascinerende regissør. Og hvis noen synes alt dette minner om David Lynch, så har de helt rett. Shadow of a Doubt kan lett ses som en inspirasjonskilde for Blue Velvet (1986).
At dette er en litt mindre produksjon synes også å ha gjort skuespillerne godt, for dette er kanskje Hitchcocks mest velspilte film. Teresa Wright var et utrolig talent, og er både intens og realistisk i rollen som den unge og etter hvert desillusjonerte niesen. Formidable Joseph Cotten har rollen som onkel Charlie. Hitchcock fant det fornøyelig å normalisere denne sentrale karakteren som kanskje er en enkemorder. På den måten kunne han undergrave publikums moral ved å få dem til å identifisere seg med de verste av karakterer. Og om noen skulle ha en skygge av tvil om at Charlie er av verste sort, da er det bare å lene seg tilbake å nyte hans middagstale hvor hans mørke side tar over. Den er kanskje Joseph Cottens beste filmøyeblikk.
red./sw
