"A man who does not spend time with his family can never be a real man" – Don Corleone
"I believe in America", sier begravelsesagenten Bonasera nærmest som en bekjennelse i første replikk i Gudfarens briljante åpningsscene. Hans datter er blitt skjenket full, skamslått og forsøkt voldtatt av to unge menn. Gjerningsmennene ble pågrepet av politiet, men domstolen ila dem bare betingede straffer. Derfor har Bonasera nå oppsøkt Don Corleone for å la dem få sin fortjente straff.
I åpningsscenens mørke atmosfære kan vi bare så vidt skimte konturen av Don Corleone, men når kamera kjører tilbake får vi se at han sitter i en stol og stryker en katt mens han lytter til Bonaseras klagemål. På en mesterlig måte understreker denne posituren behovet for en sterk, beskyttende autoritet; Don’ens monolittiske taushet og hendene som kjæler med katten, er tydelige visuelle metaforer for mafiosoens makt.
Gudfaren er mer enn bare en gangsterfilm. Fremstillingen av mafiafamilien Corleones moralske undergang er samtidig et speilbilde av forfallet i det amerikanske samfunnet. Brandos fremstilling av Corleone underbygger også dette. Han er ingen ond og karikert gangster, men en industrileder hvis virksomhet tilfeldigvis er kriminell.
Coppola klarer å formidle en meget kompleks historie på en engasjerende måte. Det er imidlertid ikke bare regien og skuespillet som er feilfritt i dette mesterverket. Willis’ fremragende fotografering og Nino Rotas suggererende og vakre musikktema, medvirker i høyeste grad til å gjøre Gudfaren til det praktverket den har blitt.
red./olep
