Med jevne mellomrom blir kriminalforfattere spurt om hvem deres egne favoritter innenfor sjangeren er. Jeg tar neppe munnen for full om jeg antar at et overveldende flertall av dem vil nevne Raymond Chandler blant de første. Selv gjør jeg det uten å tenke meg om engang.
Like ofte blir man spurt om å lage en liste over tidenes beste kriminalromaner. Selv har jeg i så tilfelle et par titler som ufravikelig går igjen hver eneste gang. En av dem er "The Long Goodbye" av Raymond Chandler. Boken regnes av de fleste som Chandlers beste: en kompleks, foruroligende roman og sannsynligvis det beste forsøket, så langt, på å skrive "den store amerikanske romanen" som en kriminalroman.
Raymond Chandler (1888-1959) skrev sin første kriminalfortelling, "Blackmailers don't shoot", i 1933, 45 år gammel. Seks år senere kom den første romanen, "The Big Sleep", ut. Den syvende og siste romanen om Philip Marlowe, "Playback", kom i 1958. Det er med andre ord et lite og oversiktlig forfatterskap, ikke minst til kriminalforfatter å være. Likevel er hans posisjon udiskutabel. For mange er og forblir han den største. Blant krimforfattere regnes han som kriminallitteraturens Shakespeare.
Det er den språklige virtuositeten som gir ham denne posisjonen. 
Bøkene om Philip Marlowe er både fartsfylte og spennende, spekket med dramatiske situasjoner, cliffhangere og drevne dramaturgiske grep fra en mester i faget, med en vittig og treffsikker dialog som aldri slutter å underholde, selv etter mange gangers gjenlesning. Men i tillegg til dette er bøkene skrevet med en språklig presisjon, med uforglemmelige metaforer, med både vidd og sarkasme på en måte som få - om noen - har tatt ham etter. Det er den mørke poesien i teksten som gjør sammenligningen med skaperen av "Hamlet" og "Macbeth" så naturlig.
Philip Marlowe er den første av de store privatdetektivene - riktignok i Sam Spades kjølvann, men videreutviklet og plassert for alltid; alene på sitt nedstøvede kontor med en flaske whisky i en av kontorskuffene, den tidløse ensomme ulv som ble mønsteret for alle senere privatdetektiver av samme slekt, fra Lew Archer til Varg Veum. Det har aldri vært noen hemmelighet at da jeg skapte Varg Veum i 1976/77, hadde jeg Philip Marlowe som den tydeligste modellen og Raymond Chandler som den viktigste inspirasjonskilden. Jeg vil påstå at alle kriminalforfattere med privatdetektiver i hovedrollen etter Chandler har hatt ham som forbilde.
Det tok ikke lange tiden før Chandler, bosatt i Los Angeles-området, ble oppdaget av Hollywood. Han ble både brukt som filmforfatter (Double Indemnity, Strangers on a Train) og fikk se sine egne romaner filmatisert. Når Cinemateket i Bergen nå viser en serie Chandler-filmer, inviterer det til gjensyn med flere av dem.
Det er interessant å legge merke til at det aldri ble én skuespiller som fikk æren av å spille Marlowe gjennom flere filmatiseringer. Den nærmeste er Robert Mitchum som spilte ham på 1970-tallet i to filmer, vidt forskjellige og i en periode da Mitchum både var for gammel og for tung til spille den originale Marlowe. To skuespillere har spilt ham i tv-serier, Philip Carey på 1960-tallet og Powers Boothe på 80-tallet, den siste i en serie basert på Chandlers noveller (der detektiven som oftest het noe helt annet enn Marlowe). Chandler selv ønsket seg Cary Grant som Marlowe, et ønske han aldri fikk oppfylt.
Likevel er det nok mange som ser for seg Marlowe i Humphrey Bogarts skikkelse. Bogart spilte Marlowe i Howard Hawks' The Big Sleep (1946) og hadde sågar gjort Sam Spade i filmatiseringen av Malteserfalken (1941) noen år tidligere. Han spilte Marlowe på en måte som fremdeles får de fleste andre Marlowe-varianter til å blekne. Filmatiseringen var - som filmatiseringer pleier å være - en fri bearbeidelse av boken (manus: den ikke ukjente forfatteren William Faulkner), men gjennom den stemningsfulle svart-hvit fotograferingen (i et regnfullt California!), Bogarts mesterskap i hovedrollen og Lauren Bacall som en av hans mange forføreriske motspillere, skapte Hawks en av tidenes fremste film noir-klassikere.
Mange Chandler-elskere pleier ikke desto mindre å trekke frem Dick Powells innsats i Murder, My Sweet (basert på "Farewell, My Lovely") som den av filmenes Marlowe-versjoner som ligger tettest opp til bøkenes, ikke fullt så røff i kantene som Bogart kanskje, men minst like rappkjeftet og med en avvæpnende sjarm i tillegg.
Lady in the Lake, med Robert Montgomery, er en kuriøs versjon som eksperimenterer med subjektivt kamera. Det er med andre ord tilskueren selv (representert av kamera) som "spiller" Marlowe. Montgomery sees bare i speil og andre reflekser. Men noen dårlig filmatisering er det ikke; faktisk ganske interessant.
Alle disse tre klassikerne står på Cinematekets spilleplan i vår, sammen med Chandlers eget manus til Patricia Highsmiths thriller Strangers on a Train og to Chandler-filmatiseringer fra 1970-tallet, Robert Altmans høyst personlige The Long Goodbye med Elliott Gould og Farewell, My Lovely med Robert Mitchum, som er en fin pastisj over stil og atmosfære, men ikke så mye mer.
De fleste filmene bygget over Raymond Chandlers bøker er interessante, på høyst forskjellig vis. Det anbefales å få dem med seg. Men en desto varmere anbefaling av bøkene, aller helst på originalspråket. Kriminallitteraturens Shakespeare bør alle ha fått med seg...
Gunnar Staalesen
----------------------------
Filmene som vises er
- The Big Sleep 22 april kl. 21:00 / 27 april kl. 19:00
- Murder, My Sweet 25 april kl. 19:00 / 27 april kl. 21:00
- Lady in the Lake 28 april kl. 19:00 / 29 april kl. 21:00
- Strangers on a Train 28 april kl. 21:00 / 05 mai kl. 19:00
- The Long Goodbye 02 mai kl. 19:00 / 05 mai kl. 21:15
- Farewell, My Lovely 06 mai kl. 21:00 / 09 mai kl. 19:00
Se også Cinemateket USFs nettsider.
