Lady in the Lake er utvilsomt et av de dristigste eksperimentene Hollywood har unnfanget. Aldri før, og heller ikke siden, har kamera operert som hovedperson gjennom en hel film. Raymond Chandler selv var hyret for å skrive manus til filmen, men fant ideen om å bruke subjektivt kamera så meningsløs at han trakk seg fra prosjektet - kameraet var for ærlig, mente han.
Phillip Marlowe blir hyret for å finne en forsvunnet kone slik at den forlatte ektemannen skal få innvilget skilsmisse. Da han finner mannen som konen angivelig skal ha rømt med rekker han knapt å presentere seg før en knyttneve havner i kameralinsen. Marlowe våkner opp på nærmeste politistasjon anklaget for fyllekjøring, og konen blir funnet flytende i en sjø.
I chandlersk ånd utvikler historien seg på de mest intrikate måter, og næres av den subjektive synsvinkelens uvanlige innlevelsesmuligheter: Kameraet flyter fra scene til scene, tiltales av sine medspillere, røyker og går i nærkontakt med skjønne kvinner.
Å filme med subjektivt kamera var ikke problemfritt: Skuespillerne måtte se like inn i kamera, noe de var trenet til ikke å gjøre. Hver scene måtte filmes i en eneste lang tagning, og følgelig måtte skuespillerne lære flere sider med dialog utenat. Ikke minst måtte utstyret være usedvanlig mobilt for å kunne etterape et menneskeøyes bevegelser. Ikke desto mindre var eksperimentet så vellykket og populært hos publikum at konseptet, til tross for teknikkens åpenbare begrensninger, i noen kretser ble betraktet som den viktigste oppfinnelsen siden lydfilmen. I og med at forsøket aldri ble gjentatt, kan vi vel si at ettertiden har bevist det motsatte.
olep/red.
Lady in the Lake. Regi: Robert Montgomery, USA, 1947. Manus: Steve Fisher, etter en roman av Raymond Chandler. Foto: Paul C. Vogel. Musikk: David Snell. Medv: Robert Montgomery, Audrey Totter, Lloyd Nolan, Tom Tully, Leon Ames, Jayne Meadows m.fl. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 45 min
