Han møter Limes elskerinne, den sørgmodige og melankolske skuespillerinnen Anna og den sleske baron Kurtz som gir seg ut for å være Limes beste venn. Martins avslører etter hvert en del ubehagelige sannheter om sin gamle skolekamerat.
Den tredje mann trekker veksler på flere forskjellige genre og stiler. Den er - som de italienske neorealistiske filmene - tatt opp på location, noe som gir den et sterkt realistisk preg. Den har en Hitchcock-thrillers spenningsoppbygning og den spiller på film noir-genrens konvensjoner med regnvåte, tomme gater, mørke skygger, forræderi, ensomhet og tvil. Videre gir den utstrakte bruken av vidvinkellinse omgivelsene et forvrengt, marerittaktig preg, som sammen med den kontrastfylte lyssettingen er en inspirasjon fra de tyske ekspresjonister. Bruken av skråstilt kamera er Reeds eget lille trick for å hentyde at noe muffens er i gjære, og for å få publikum til å føle seg uvel og vri seg i setene. André Karas' enerverende citarmusikk må også nevnes da den bygger opp under filmens nådeløse og melankolske atmosfære. Med stor dyktighet har Reed håndtert de forskjellige påvirkninger og satt dem sammen til en storslagen klassiker.
olep
The Third Man. Regi: Carol Reed, Storbritannia, 1955. Manus: Graham Greene. Foto: Robert Krasker. Musikk: Anton Karas. Medv: Orson Welles, Joseph Cotten, Trevor Howard, Alida Valli m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1t 40min.
