FILM: STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK - DEN SISTE MANN, REGI FW MURNAU 1924

Der letzte Mann. Regi: Friedrich Wilhelm Murnau, Tyskland, 1924. Manus: Carl Mayer. Foto: Karl Freund. Medv: Emil Jannings, Maly Delschaft, Max Hiller, Emilie Kurtz m.fl. Tyske mellomtekster, norske undertekster. Stum med levende musikk av Jørgen Larsson. 35mm, s/hv, 1t 40min.

Den siste mann
Den siste mann er en enkel film og en fortettet hverdagslig tragedie. Emil Jannings, som senere skulle gjøre store roller i blant annet Murnaus Tartuffe (1925) og Faust (1926) og i Josef von Sternbergs Den blå engel (1930), spiller mesterlig den aldrende dørvakten på det luksuriøse Atlantic Hotel. En dag oppdager imidlertid hotellets ledelse at han begynner å bli for gammel. Han har problemer med å bære inn en stor koffert og degraderes til toalettvakt. Han fratas den fine uniformen, som for dørvakten symboliserer hele hans identitet og sosiale tilhørighet. Fravristet sitt sosiale ytre, forvandles også hans selvbilde: Selv hans gester og kroppsholdning forandres brått.

Filmens truende undergangsstemning er et talende dokument for tidens sosiale kaos. Produsenten, Erich Pommer, mente at fortellingen var for tragisk; han ville ha en lykkelig epilog. Hverken manusforfatter Carl Mayer eller regissør Murnau syntes det var en god idé, men føyet seg. Epilogen fikk dog en uvirkelig og eventyraktig karakter, i skarp kontrast til filmen forøvrig. Den forblir en enkel ønskedrøm, en fantasi, som motsies av filmens øvrige hendelser. Den siste mann er i hovedsak holdt i en meget realistisk stil, som kom til å legge grubunn for senere retninger innen tysk film.

Murnau overtok prosjektet etter Lupu Pick. Pick hadde laget filmene Scherben (1921) og Sylvester (1923), og Den siste mann skulle utgjøre den avsluttende delen av en trilogi. Murnau videreutviklet til perfeksjon de to særtrekkene som Pick og Mayer hadde etablert i de to tidligere filmene: filmens tekstløshet - med bare én mellomtekst før epilogen - og det bevegelige kameraarbeidet.

Den siste mann innledes med én lang kameratagning, ned en heis og gjennom hotellets lobby. Denne scenen er en symbolsk reise nedover som slår an den tonen som er gjennomgående i hele filmen. Karl Freund hadde festet kameraet på magen og skapte dermed en ny mobilitet i kameraføringen. Filmen er full av rastløse kamerabevegelser og optiske forvrengninger som gir den en særegen rytme og musikalitet. Også motiver og dekorelementer bidrar til bevegelsesspillet. Hotellets store svingdør blir en port mellom liv og død; et symbol på livets rulett.

olep