Gitarmongot. Regi: Ruben Östlund, Sverige, 2005. Manus: Ruben Östlund. Foto: Tibor Gent. Medv: Erik Rutström, Ola Sandstig, Britt-Marie Andersson, Julia Persdotter m.fl. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 25 min.
Gitarmongo
Gitarmongo er ikke så mye en film som en serie fragmenter; en samling tablåer uten noen virkelig sammenheng; en stemningsskildring og en situasjonsrapport. Det eneste som knytter de forskjellige bitene av puslespillet sammen er den allstedsnærværende eimen av sublimert skandinavisk desperasjon og en rødkledd liten plugg av en hobbygitarist.
Gitarmongo er stillestående, totalt blottet for lineær fortellerstruktur og kjennetegnes av en gjennomgående barnslig destruktivitet som man tidligere knapt har sett maken til i skandinavisk film. Alle tilhengere av klart definerte karakterer, lineære fortellinger og treaktsstruktur er herved advart; med sin bruk av dokumentaristiske virkemidler, visuelt anonymiserte skuespillere og bevisste bruk av billig opptaksutstyr minner Gitarmongo på mange måter mer om den typen film man kan se på kunstgallerier enn det man venter å få se på kino. Dette er også - når man snur det på hodet - filmens sterke side.
I Sverige fikk filmen svært blandet mottakelse - flere kritikere hyllet den som årets beste film, mens andre mente det var rent søppel. Sikkert er at Gitarmongo er uvøren, uforfinet og kjemisk fri for konsulentmessig overformynderi; og nettopp på grunn av at den mangler dette tradisjonelle filteret av profesjonalitet siver virkeligheten gjennom. Det sniker seg innpå en og man blir sittende igjen, forlegen, med den litt pinlige følelsen av å ha blitt tatt på kornet; å ha kommet i kontakt med noe ekte - uansett hvor nøye konstruert og kalkulert dette "noe" er.
Bfk/red.
