Under en forferdelig snøstorm klarer Gwynplaine å rømme. Han finner til slutt ly i en hytte hos en filosof, der han vokser opp. Som voksen blir han berømt som klovn og reiser rundt på turne med den blinde Dea. Gwenplaine er dypt forelsket i henne, men tør ikke ikke bekjenne sine følelser i skam for sitt utseende.
En dag innhenter fortiden Gwenplaine. Dronning Anne - som har etterfulgt Kong James - har funnet ut at den vansirede klovnen er Lord Clancharlies arving, og beordrer sin stesøster til å gifte seg med ham. Gwenplaine introduseres for det kongelig hoff med sin virkelige identitet, og tvinges til å ta et valg mellom den fattige kvinnen han elsker og en tilværelse i rikdom ved det kongelige hoff.
I 1928 og 1929 nådde stumfilmen sitt kunstneriske zenith: visuelt, fortellemessig, skuespill, lyssetting - de store filmskaperne hadde kommet dit at de behersket det filmatiske håndverket til det fulle. Samtidig fikk overgangen til lydfilmen katastrofale følger for den kunstneriske kvaliteten - mange av skuespillerne snakket knapt engelsk, kamera måtte plutselig isoleres i enorme lydtette kasser som hindret bevegelse, og replikkinstruktører fra teateret blandet seg inn i filmregissørenes arbeid under innspilling. Publikum ønsket seg imidlertid lyd på film, så disse sene mesterverkene fra slutten av 1920-tallet forsvant raskt fra kinoene.
Regissør Paul Leni er en av stumfilmperiodens glemte mestere. Både fordi han døde svært ung - bare 44 år gammel - men også fordi hans filmografi er liten. Med bakgrunn som scenograf i "Der Sturm" på 1910-tallet i Tyskland og den tyske ekspresjonismen på tidlig 1920-tall, sverget han til en barokk, gotisk stil, som fremstår som mer rendyrket enn verkene til samtidige tysk-hollywoodske regissører som Murnau, Lubitsch og Lang. I forhold til sine landsmenn fortsetter Leni å bruke en kompleks og ekspresjonistisk scenografi, som han bevisst fanger inn med et meget bevegelig kamera. Han var mindre opptatt av realisme, og skapte et visuelt uttrykk preget av sterke kontraster og abstraksjoner. Så sin tidlige død til tross - det spørs om ikke Leni ganske snart hadde blitt regnet som "kunstnerisk" både for og av Hollywood.
Tekst: olep
The Man Who Laughs. Regi: Paul Leni, USA, 1928. Manus: I. Grubb Alexander, etter Victor Hugos roman. Foto: Gilbert Warrenton. Musikk: Akkompagneres av Jørgen Larsson på Cinemateket USFs nyinnkjøpte Grotrian-Steinweg-piano fra 1916. Medv: Conrad Veidt, Mary Philbin, Olga Baclanova, Josephine Crowell, George Siegmann, Brandon Hurst m.fl. Stum med engelske mellomtekter. 35mm, s/hv, 1 t 50 min
