átántangó. Regi: Béla Tarr, Ungarn, 1994. Manus: Lázló Krasznahorkai og Béla Tarr. Foto: Gábor Medvigy. Musikk: Mihály Vig. Medv: Miklós Székely, Peter Berling, Mihály Vig, Erzsébet Gaál, Putyi Horváth, János Derzsi m.fl. Ungarsk tale, engelske undertekster. 35mm, s/hv, 7 t 30 min pauser.
Sátántangó
Massivt og mørkt er vel passende beskrivelser av dette syv og en halv times storverket som det tok fire år å spille inn. Som et monument over kommunisttidens tro på fellesskapet er handlingen lagt til et nedslitt landbrukskollektiv. Slitet, isolasjonen og håpløsheten har for lengst tært vekk all menneskelig varme og tro på kollektivt samarbeid. Alle leter etter veien bort, likegyldig til hvem som må trampes på eller hva som må gjøres for å oppnå dette målet.
I Sátántangó beveger Tarr seg frem og tilbake i tid, de enkelte episodene overlapper hverandre og lar oss se handlinger gjennom forskjellige karakterers øyne. Etter hvert trer det frem et bilde av et lite samfunn styrt av angst, mistro og en nesten sykelig interesse for naboens gjøremål. Ubrutte scener kan gå i ti minutter av gangen og lar oss få tid til å oppfange det som foregår under den ytre handlingen. Mange av disse lange tagningene er utsøkt utført, gjerne med dolly eller steadicam - det er bevegelse og retning, men man kommer ingen steder.
Det er mye å kreve av et publikum at de er villige til å ofre syv og en halv time (pluss pauser) i selskap med svartsynte ungarske bønder, men for den som er villig til å ta sjansen er gevinsten en filmopplevelse for livet.
Kjell Runar Jensen (CiO)/red.
