Film: Kwaidan, regi Masaki Kobayashi, Japan 1965

Kwaidan. Regi: Masaki Kobayashi, Japan, 1965. Manus: Yoko Mizuki, etter en roman av Lafcadio Hearn. Foto: Yoshio Miyajima. Musikk: Toru Takemitsu. Medv: Rentaro Mikuni, Ganjiro Nakamura, Katsuo Nakamura, Michiyo Aratama m.fl. Japansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 44 min. Kwaidan Kasaki Kobayashi har alltid vært kjent som en av opprørerne i japansk film. I mange av filmene sine retter han en krass kritikk mot makt- og æresbegreper som er av fundamental betydning i japansk kultur. Filmen Kwaidan er et unntak. Med utgangspunkt i fire japanske folkesagn har Kobayashi forsøkt å visualisere det fantastiske og eventyrlige ved den gamle japanske folketradisjonen. Historiene vi får høre er enkle: En fattig samurai forlater sin kjære for å gifte seg til penger, men angrer seg og kommer tilbake til sin kone. En blind musikers sang vekker interesse blant åndene og han blir trukket inn i deres farlige balladespill. Den siste historien er om en gammel mann som stadig ser refleksjonen av et ansikt i tekoppen sin. Begrepet "kwaidan" betyr på japansk spøkelseshistorie, og det er spøkelser og ånder som er ledetråden gjennom alle historiene. Sagn om overnaturlige hendelser, med klassiske helter som utfører utrolige oppgaver, har en meget sentral rolle i japansk kultur, på samme måte som våre folkeeventyr om Espen Askeladd har for oss nordmenn. Å gjenskape mytologiske eventyr på film er ofte en håpløs oppgave. Det skal mye til for å lage bilder som kan overgå de tilskueren har i fantasien fra før. Når Kobayashi har lykkes så godt skyldes det først og fremst at han har valgt å la filmen spille på lag med fantasien. Her finnes ingen billige skremmeeffekter, eller overfantastiske kostymer. Kobayashi bruker langt mer smygende virkemidler, som for eksempel å stille kamera litt på skrå, akkurat nok til å fange den klemmende marerittaktige stemningen. Han bruker fargene i filmen for å danne overnaturlige stemninger. Innlevelsen hos publikum skyldes ikke den typiske følelsen av overveldelse man får av de fleste fantasi-filmer, men det at man nesten umerkbart har latt seg lure til å følge med inn i filmens fantasiverden. Kwaidan ble, etter at den var ferdig, klippet ned fra å være fire separate fortellinger til tre. Den siste fortellingen, som handler om en tømmerhoggers møte med en isfe, er omtrent umulig å få tak i, og det er synd, for de som kjenner den sier at det kanskje er den flotteste av de fire. CiO