Dog Day Afternoon.
Regi: Sidney Lumet, USA, 1975. Manus: Frank Pierson, basert på P.F. Kluge og Thomas Moores artikkel. Foto: Victor J. Kemper. Musikk: Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger. Medv: Al Pacino, John Cazale, Charles Durning, Chris Sarandon, James Broderick m.fl. 2 t 4 min, .
Dog Day Afternoon
Gleden ved å se en ung Al Pacino skape en karakter slik han gjør i Dog Day Afternoon er av de sjeldne. Rollen som bankraneren Sonny er kanskje hans aller beste, der Sonny ikke bare lever i Pacino, han lever utenpå ham, fra frådingen i munnviken til øynenes frenetiske tomhet. Han er bankraneren som ikke nødvendigvis gjør så mye galt i sitt desperate forsøk, men til gjengjeld er han en optimistisk taper som vet absolutt ingenting om å rane banker.
Dog Day Afternoon er en smart, skarp og sår film, og dens oppriktighet og det dirrende nærværet til karakterene gjør den også intens og oppslukende. Prikken over i-en er at dette pares med en tørr og anarkisk humor; overraskende og overraskende morsomme innslag som tilfører det personlige dramaet blant annet mediesatire. Når ranet har eskalert til en tv-jippo kommer pizzabudet med levering til banken og roper "Hey, I'm a star!" til kameraene. Folkemengden heier frem Sonny, mens han på sin side nyter berømtheten for en stund. Dog Day Afternoons kraft ligger i at den hele tiden balanserer på denne eggen mellom satire og personlig tragedie. Satiren tar imidlertid aldri overhånd, den er der som en katalysator for å beskrive Sonnys person, hans handlinger og det som tærer ham fra innsiden.
sw