"Down by law", regi: Jim Jarmusch, USA 1986

Down by Law er, som så ofte hos Jarmusch, en beretning om outsidere. Hovedpersonene roter til sine respektive mistrøstige liv. Plateprateren Zack graver i følge samboeren sin egen grav i alkohol og apati. Halliken Jack gjør lite og ingenting, og lar stort sett tiden gå med til sysler av typen "watching the light change". Begge blir lurt i en felle og havner i samme fengselscelle. De to hardkokte tøffingene får straks revirproblemer på den lille cellen, og verre blir det når den ufrivillig komiske italieneren Roberto blir en del av selskapet. Han er ikke særlig stø i amerikanske gloser, og i tillegg har han vært så uheldig å kaste en biljardkule - nummer åtte - i hodet på en motstander. "I killed a man" stotrer han, mens han mistrøstig stirrer ut gjennom gitteret. Med sin tufsete fremtoning og sin skrale engelsk, som han hovedsaklig har plukket opp fra westernfilmer, blir han en permanent forfriskning, og en herlig kontrast til Jack og Zacks tørre stil. Jarmusch har klart å skape sin egen poetiske fortellestil. Den kjennetegnes ved asketisk omgang med handling, persontegning og filmisk uttrykk. Gjennomgående for Down by Law er den "coole" dovenskapen og den kullsvarte humoren. Stilen er klar og ren, med rolige kamerabevegelser, langsom klipperytme og et puritansk billedvalg. Vi behøver ikke anstrenge oss for å sile ut unødvendig billedinformasjon, da Jarmusch fornekter alt overflødig. Her er det lite av ytre dramatiske begivenheter: Down by Law baserer seg først og fremst på stemningsskapende sekvenser og småabsurde, humoristiske situasjoner slik vi kjenner dem fra Jarmusch' andre filmer. Filmen er fotografert i svart/hvitt av Wim Wenders' mesterfotograf Robby Müller. Musikeren og skuespilleren John Lurie, som også hadde satt sitt preg på de utsøkte typegalleriene i Jarmusch' tidligere filmer, ble i Down by Law koblet med Tom Waits. Det viste seg å bli en heldig allianse; de to utfyller hverandre i et uvanlig vellykket samspill. Til alt overmål står de to også bak musikken i Down by Law. Den favner suverent stemningene i filmen, og opphøyer hverdagens tristesse til underfundige smil og lun poesi. red./olep