"En kärlekshistoria", regi: Roy Andersson

En kärlekshistoria = en kjærlighetshistorie. Noe så enkelt og banalt som historien om to tenåringers første famlende møte med hverandre og kjærligheten. Pubertetens sødmefylte og usikre forelskelse satt opp mot foreldregenerasjonens avstumpede og lidenskapsløse hverdag. En film som balanserer på grensen til det trivielle, men som likevel rører ved den mest kyniske. Åpningsbildene etablerer filmens miljø: medel-Svenssons verden - tingfylt og tanketom. Guttens far driver bilverksted, pikens far selger kjøleskap. De to familiene er på sykebesøk. Ungdommene får øye på hverandre. Familiene utveksler sine trivialiteter, ord som i økende grad antyder ensomhet, isolasjon og hjelpeløshet. De unge leter etter hverandre med øynene. Rammen er en vakker sommergrønn park, men det er ikke det vakre som opptar familiene på besøk, det er kaffe, kaker og slitte fraser. Etter hvert som En kärlekshistoria utvikler seg til å bli en skildring om ungdommelig kjærlighet, avsløres også generasjonsmotsetninger og manglende levestandard i samtidens Skandinavia. Pikens far er prototypen på samtidens voksne, frustrerte borger; totalt mislykket som sosialt individ, med én eneste løsning på alle problemer: penger, mer penger. Innenfor leilighetens fire vegger er han en tøffelhelt, utenfor en ubehøvlet bølle. Egentlig er han en dypt tragisk figur, et mislykket produkt av samfunnet rundt seg. Typisk nok blir det viktigere at datteren skal gifte seg til status og penger, enn at hun skal bli lykkelig. Ingen av de to unge har stoff i seg til å gjøre opprør eller finne alternativer, og på bakgrunn av de voksnes oppførsel og idealer gir filmen dermed ikke håp om noen lys fremtid for de to. Dette er hva de får utlevert, dette er hva de kan vente seg. En kärlekshistoria skulle vise seg å bli veldig atypisk i forhold til Roy Anderssons senere arbeider, i hvert fall når det gjelder billedspråket. Noe av dette skyldes fotografen, Jørgen Persson, som blant annet var ansvarlig for Bo Widerbergs Elvira Madigan (1967). Vakre motlyseffekter og billedmessig nærhet utgjør en sterk kontrast til den følelseskulde som preger Anderssons reklamefilmer og filmen som ga ham internasjonal anerkjennelse, Sanger fra andre etasje (2000). red./olep